«Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv også. Men godt, fortent ettermæle varer ved.» -Håvamål

Dette innlegget kunne kanskje vært passende å skrive i desember. Dessverre er ikke april over engang, og likevel har verden mistet mange flere stjerner enn den burde. Noen er forståelige, for selv om det er synd når folk dør, er det litt mer forståelig når man nærmer seg 100.

Farmoren min døde 31. januar i år. Før henne, hadde allerede Bowie og Rickman tatt turen seks fot under. Jeg sørget over dem, som man gjør når helter og genier går bort, men ikke i nærheten av hvor mye jeg sørget da Valbjørg Vaage, født Nedrebø, gikk bort, i sitt åttiniende år. Men ordene om farmor, er andre enn de jeg skriver i dag …

Februar kom, og med den Dave Mirras selvmord, og George «Commandant Lassard» Gaynes’ bortgang i en alder av 98 år. I mars forsvant George Martin, Keith Emerson, Frank Sinatra junior, og Phife Dawg fra A Tribe Called Quest. April tegner opp til å bli like ille, men denne gangen var det ikke bare kjendiser som forsvant, men – etter farmor – en av de største stjernene jeg visste av, og jeg er glad for at jeg kjente henne personlig. Og nei, siden jeg bruker «henne», er det verken Prince, Leon Haywood, eller Merle Haggard jeg tenker på.

I 2006, på det som en gang var forum.hardware.no (i disse dager diskusjon.no), registrerte en ung pike kalt KittyCat seg. Hun var senere kjent under mange navn; Loveless, Lillium, Venom, Zerda, Skamklipt, Mimieux, Diabólico, Catkin, og mer internt … Ida3 (for hun var den tredje Ida i vårt kjære «Siste ordet#», eller «SO».).

Ida var aktiv på forumet i flere år, og deltok på mange sosiale happenings, og mange ble betatt av den lille 90-modellen, selv om hun helt klart også var en del av litt drama, som seg hør og bør.

Selv traff jeg Ida flere ganger opp gjennom årene. Jeg prøvde alltid å møte henne når jeg var i Oslo, uansett hvor kort oppholdet mitt var. Noen møter jeg husker godt, er både HW-fotball ’08, hvor vi møttes før vi stakk og grilla i en park på St. Hanshaugen med resten av gjengen, og på Desucon, hvor pappa og jeg møtte henne (og en søt gutt med revehale og katteører). Desucon var så som så, men det var alltid fint å møte Ida. Alltid et smil på lur, alltid en klem, alltid et «Datasjur». Og latteren, hvem kan glemme den?

Jeg har mange bilder av Ida, særlig en del tatt sammen med Gisle og andre forumfolk, på overnevnte grilling. Når også minnet mitt en dag svinner hen inn i gråheten, vil jeg likevel ha bildene, som kan hjelpe meg å huske. Den vakreste blomsten. Den søteste uglen. Den flinkeste vaskebjørnen

. Den snilleste katten

Alexia Angelica, for meg kjent som Ida Elisabeth. Du forlot oss 20. april. Det er en uke siden, og det har fortsatt ikke gått helt opp for meg. Det er fortsatt vanskelig å samle bokstaver til ord, enda verre å forme setninger ut av ordene, men jeg prøver. Jeg må prøve. For deg. En gang lovte jeg deg at jeg alltid skulle stille opp og gjøre alt for deg. Jeg står fortsatt ved de ordene. Jeg husker så godt tatoveringen av uglene. Og piercingene, og micro-dermalene som ikke ville holde seg, men «poppa ut» igjen. Jeg husker alt du fortalte om de søte hundene, og jeg husker at du ba meg om hjelp til å redigere bort noe gjenskinn i et bilde av noen glass (noe som viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde, men jeg prøvde videre, og lærte meg Photoshop på grunn av det, kommer derimot ikke på om jeg noen sinne klarte oppgaven, men det får være så). Det bildet har jeg også. Og flerfoldige kilobyte med logger fra MSN.

Jeg er ikke en fyr som sletter noe unødvendig, og dokumenter og bilder blir alltid med, fra harddisk til harddisk. Noe du til tider virka oppriktig glad for, siden du i de senere år spurte meg om gamle bilder av deg selv. Du hadde dem ikke lenger. Og Datasjur fant bilder. Bilder du hadde sendt meg, bilder jeg hadde tatt. Bilder av kroppskunst, bilder av hunder, bilder av Domo-kun, bilder av Espen, Eivind, og Gisle, bilder fra forumtreff, bilder av en smilende jente, bilder av en person, bilder av deg, Ida. Eller minner. For personer med en noget smårar hukommelse, slik som meg, er disse bildene svært gode minner. Fordi de ikke bare minner meg om deg, men hjelper meg å huske ting rundt dem. Samtaler vi hadde, det være seg på telefon, MSN, ansikt til ansikt.

De hjelper meg å huske deg som den du var, selv den du har vært de siste årene, når vi dessverre har hatt mindre kontakt enn før, men vi utveksla telefonnummer så sent som i november, slik at i fall det var noe, kunne vi alltid kontakte hverandre. Vi skulle møtes igjen, Ida. Jeg skulle komme til Oslo med flyet, og du ta toget innover, og vi skulle atter henge rundt i sentrum av Kristiania. Det ble aldri noe av det møtet. Og vårt siste møte er mange år gammelt, men jeg husker det som om det var for noen timer siden. Jeg husker hva du hadde på deg, og hva vi snakket om. Og jeg husker klemmen og smilet jeg fikk da jeg dro for å rekke flytoget til Gardermoen.

Her jeg sitter og skriver, med musikken pumpende inn i ørene (veldig Sjur-musikk, alt fra Radiohead til Björn Afzelius, har gått på repeat i en uke, du kjenner jo meg), og bildene av deg på den andre skjermen, er det så mye som vil ut og frem. Men det er ikke plass til alt, og alt har en ende. Også denne teksten, som for mange sikkert vil tegne seg som alt for lang og uleselig, selv med luft og avsnitt.

Fredag 22. april klokken 17:13 fikk jeg den verste beskjeden jeg har fått på mange år. 10 år, faktisk. Selvfølgelig var det helt på trynet forjævlig sørgerlig da farmor døde, men hun hadde gått og mast om å få dø, og hun var blitt merkbart gammel og glemsk. Jeg kom hjem fra butikken, satte meg ned foran PC-en etter å ha satt inn varene, og leste:
«Oisann Sjur. Virker som om en jente har daua utifra noe folk skriver på facebook, og DU er venn med henne gitt. Oi, det kan virke som om hun er forumbruker. Siden jeg har tre felles venner med henne fra forumet.». Leste videre med morbid nysgjerrighet. Noen poster senere dukket facebook-profilen din opp. Nei. Det måtte være gjøk. Det måtte være en ondsinnet spøk. Jeg tok til og med kontakt med en av eks-kjærestene dine, og med venninna di som skrev meldinga som kompisen min leste. Det måtte være en spøk, ikke sant? En ondsinnet spøk? Jeg skrev til deg på Facebook. Jeg sendte deg en snap. Du var i live, var du ikke? Det var bare noen som drev noe forferdelig gjøn med verden?

Jeg ville ikke tro det, selv hvor sant og handfast det fremsto i teksten. Jeg nektet først å innse det, og sjekket Facebook selv. Jeg sjekket forum, jeg begynte å lure på når jeg egentlig mottok siste snap fra deg. Men det begynte etter hvert å sige inn. Tårene pressa seg frem, og det ble vanskelig å svelge, for ikke å snakke om å puste. Det er det fortsatt.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg har formet disse bokstavene til ord, og videre til setninger, for da jeg begynte, føltes det helt tomt og rart ut, men jeg antar at det ikke var tomt, men fullt, og at det satt en propp der. En propp som ikke løsnet før jeg begynte å skrive. Og her sitter jeg over en time senere, og ingenting er klart for meg enda. Ikke denne teksten. Ikke livet. Ikke døden. Ikke noe. Det er bare meg, en vegg med ord, og tårene …

Hvil i fred, Ida. Jeg håper du har det bra nå. Jeg savner deg så utrolig mye.