web analytics
Mastodon

Jeg endres, jeg blir en annen, og jeg liker det ikke

Sitter i mitt ringe hjem. Tar meg en øl eller fem. Sitter og spiller gitar. Gjør opprør mot mor og far. Og drømmer om stjerneliv. Stjerneliv.

Slik starter Raga Rockers «Stjerneliv», og om det er Raga selv som spiller, eller det herlige coveret av Hågen fra hyllestboksen «Sannhet på boks», så er det fortsatt en av mine yndlingslåter av Raga. Og den passer inn i hverdagen, åkke som.

Selv om jeg ikke akkurat kan skryte på meg at jeg spiller gitar. Blir ikke så mye øl, heller, ikke nå for tiden. Går mest i vann, i et håp om å kutte ut mitt selvpålagte forbud mot Coca-Cola og koffein. Ikke akkurat for tennene eller økonomien, selv om det hjelper på, det også. Nei, det er mye av den samme grunnen som at jeg fra første desember og frem til julaften hører en reklame-jingle for Coca-Cola på repeat (noe jeg har holdt på med siden 2004, og som ble belønnet med et besøk av VGTV, men det er en annen historie). Et forsøk på å se hvor lenge jeg holder. Det går kun på viljestyrken.

Men jeg endres, jeg blir en annen, og jeg liker det ikke.

Her om dagen oppdaget at jeg plutselig hadde gått ned en kilo fra vekta jeg har holdt de siste tre årene. I alle dager? Jeg svarte prompte med å kjøre på butikken og kjøpe en stor pose cheez doodles, en brioche med vaniljekrem og melis, en liter sjokolademelk, samt at jeg kjøpte meg en stor pizza fra Monte Rosa. Selvfølgelig med béarnaise-saus. Ikke noe er usunt nok for en som har fått et slikt sjokk. Og siden jeg fortsatt holder vekta etter det gildet, klinte jeg til med en stor pose Pops i går. Satser på å komme tilbake til matchvekta snart.

Men ikke bare hadde den komfortable vekta mi droppet med en kilo. I går åt jeg jaggu fasan meg fiskeboller også. Det var ikke som mormors. Disse smakte ikke noe, men likevel. Jeg åt fisk, selv om den var ihjelprosessert. Nå føler jeg alt kan skje. Bygg tilfluktsrom, folkens. Dovre faller nok snart. Om ikke annet kanskje vi ser flyvende bacon. Det sner så ofte i Helvete, at jeg føler ikke at jeg kan bruke den.

For å si det som Joachim Nielsen … «Jeg er redd. Hvor er det vi har tenkt oss hen? Det er ingen jeg kjenner her, jeg vil hjem.» Og det vil jeg. Hjem til den trygge vekt-tilværelsen, uten fisk, og med Coca-Cola og koffein. Særlig sistnevnte er et savn i disse dager, når døgnrytmen er så forferdelig at jeg sovner før midnatt og sover til etter åtte, og selv da ikke klarer å våkne helt. Et evig pes.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.