Det koster å være sosial.

I alle fall om man ikke er særlig sosial ellers.

 

Etter en vanlig arbeidsuke trenger jeg vanligvis helgen på å lade meg opp slik at jeg kan holde ut en ny arbeidsuke. Dette har fungert veldig fint veldig lenge. Jeg vet det er fordi jeg er introvert. Jeg tror ikke jeg kan trene meg opp til å bli mindre sliten av å være sosial. Jeg er stort sett fornøyd med ståa.

 

Fredag var jeg veldig sosial. Jeg merket jeg ble sliten, men gav faen og kjørte på, og jeg hadde det veldig hyggelig, selv om jeg holdt det gående fra rundt ni om morgenen til to på natten.

Høydepunkt var å bli så trett av foredraget til Torry Pedersen at jeg sovna da Anki Gerhardsen gikk på, møtte mange trivelige avisfolk, deribalnt en person jeg har beundret lenge og leser alt vedkommende skriver.

 

Også en shoutout til den eneste jeg kunne diskutere Ingenting med, what up! Jeg står på mitt om at singelversjonen av «Kan’kje finna fingen» er annerledes enn studioversjonen. Selv om det kanskje ikke kom klart frem fredag kveld gjennom headsetet mitt.

 

Jeg ble aldri særlig full, knapt brisen, så det var ikke noe fylleangst, men det utømmelige rødvinsglasset gav meg i det minste skallebank, og feil valg av tannkrem gav meg en sviende smerte i munnen og på tunga resten av dagen.

Det jeg derimot ble, var sliten. Veldig sliten.

Lørdag prøvde jeg å dekke over dette ved å fortsette oppussinga sammen med pappa og spise biff med fløtegratinerte poteter og béarnaise på kvelden.

Søndag var jeg merkbart mer sliten. Helt utslått.

 

«Hadde du det ikke gøy, da?»

Jo, jeg hadde det gøy. Ingen var atale, selv om det var litt rart å bli gjenkjent som Vær-Sjur av andre enn den hardbarka fansen fra Østlandet og en og annen hånlig gjøk på Orkanger.

Grunnen til ovennevnte spørsmål er nok det at folk ikke helt klarer å forstå at man kan bli sliten av å være sosial, uavhengig om man har det bra eller dårlig. For hadde jeg ikke hatt det bra, ville det nok vært mer forståelig. Jeg vet ikke, jeg forstår ikke hvordan folk er skrudd sammen, eller hvordan folk som er annerledes enn meg (det vil si alle andre) tenker, reagerer, og er.

Jeg får det fra andre med angst, jeg får det fra folk med lang erfaring med psykiske lidelser og mental helse, jeg får det fra leger.

Jeg vet som sagt at det er en av symptomene ved å være introvert. I alle fall så introvert som jeg er.

 

Sosialt sett lever jeg etter en variant av «Fake it till you make it», bare at jeg har modifisert det til å være «Fake it till you break». Og der er jeg nå. I dag føler jeg meg som et rustent 56k-modem fra nittitallet. Jeg er på nett, men jeg lager rare pipelyder og er ganske treg.

Jeg merka det i går at det ikke lenger var fiber, men noe nærmere slitent radionett. I morgen er jeg kanskje nede på 9,6k-modem. Eller det har bedra seg. Jeg vet aldri hvor lenge sånt varer. Det bare skjer og jeg lever med det.

 

Det koster å være sosial, men når alt kommer til alt, så er det verdt det. Ville jeg ha gjentatt fredagen selv om jeg vet hvordan de neste dagene blir? Uten tvil. Det var en 10/10 kveld, til tross for at de to gamle kollegene jeg håpte skulle være der ikke var der og visse mennesker var litt i overkant beruset.

Jeg kompenserte for manglende venner ved å stifte nye bekjentskap, og jeg har etter mange år som festfotograf blitt svært dreven på å filtrere ut fyllerøl fra overstadig berusede personer.

 

Jeg håper dette kan bli en årlig hendelse.