Den mer fancy logoen, laget av Trude Renate Fridén

«H3O», eller hydronium – som det kalles om en amatør-kjemiker skulle prøve å forklare den kjemiske sammensetningen, er et hydrogen-ion. Men det er ikke kjemi vi skal snakke om i dag, selv om kjemi sannsynligvis har hatt nok å gjøre med unnfangelsen av dette (som med alt annet).

«H3O» er nemlig debutalbumet til den trønderske prog / garage rock-gruppa, Hemlock Trio, som jeg skrev om i Vær-Sjur 13. november 2013.

Bandet består fortsatt av Mikael Schultz Rasmusen på vokal og gitar, Lars Ole Okstad på bass og bivokal, og Viktor Olsen Kristensen på trommer og perkusjon, og de kommer fortsatt fra Namsos – Nord-Trøndelags rock-hovedstad og trønderrockens vugge.

Albumet er innspilt på Westerdals i Oslo, samt på allmenn musikkvitenskap ved NTNU, og er innspilt, mikset, og produsert (med hjelp av bandet selv) av Sondre Forselv. Øvrige musikere som deltar, er Sofie Rotterstøl Olaisen på bivokal, Jan Ivar Kinn Ekroll på piano og trompet, Odin Grimstad Skjærseth på synthesizer, og Helge Huldt-Nystrøm trakterer den herligste treblåseren av dem alle, saksofonen.

Cover-illustrasjonen er det denne gang Marte Thorsø Isaksen som står for, og nok en gang har gutta klart å få med seg en lovende illustratør til å lage et fremragende bildeh3o

 

 

 

 

 

 

 

Albumet slippes 28. september, siden det da er blodmåne i Norge, og det er ganske spesielt i seg selv.

Og så til det viktigste, nemlig musikken. For hvordan høres det egentlig ut? Har de kommet seg noe lenger siden EP-en «Krakenmartyrartsipants» fra 2013? Svaret på det, vil jeg si er ja.

Først ut har vi «Unified II: The Cryptstalker Bit». Sangens tekst tar meg tilbake til gamle western-filmer, hvor antagonisten binder fast dama eller protagonisten til jernbanesporet like før toget kommer, og sangen starter lett med herlig bassgitar, før trommer og gitar kommer inn, og til slutt; den herlige bruken av blåseinstrument, som følger sangene. Mens den første sangen penses over i den andre, minner det mer om jazz eller fusion enn rock, men det er jo en av gledene ved å lage musikk – man trenger ikke å forholde seg til én sjanger.

Så har vi «Unified III: Dear Cassandra», og disse to sangene hører i grunn sammen. Det høres i alle fall slik ut når man hører albumet. Man kan også anta – ut fra navnene – at de hører sammen med «Unified Field Theory» fra EP-en. Her hører vi om det jeg bare vil anta er protagonisten for disse to første låtene, nemlig «The Cryptstalker». Da er det lett å tenke seg at «Cassandra» er antagonisten. Linjer som «Hold back your Drag‘n’Drop gameplay on me / You’re not in control, you’re a serpent to be / I’ll fight you off as you slither and crawl», understreker dette – i alle fall for meg. Låta har en herlig bruk av blåsere, og jeg bøyer meg i støvet for Kinn Ekroll og Huldt-Nystrøm.

Det tredje sporet, er «Timid & Pristine». Jeg vet ikke om dette er et konseptalbum (som er så typisk for prog rock), med en rød tråd som går gjennom alle sangene, men jeg liker å anta det her jeg sitter og skriver. Da kan protagonisten fra de forrige sangene, være den som den så kalte banshee-en (en irsk legende om en ånd av en kvinne som skriker høyt og skjærende og er et varsel om død, også kjent som wailing banshee) skriker til i denne sangen, med linjer som «There is clearly something wrong with you», som gjentas flere ganger, og virkelig banker det inn at ja, det er noe galt med denne personen. For han har vært her så lenge, men har ikke klart å få noen venner, så da må det jo være noe galt med vedkommende.

Deretter følger «Ornitophobia», med en mulig skrivefeil i tittelen, da det teknisk sett skal være en h til, nemlig «Ornithophobia», men bagateller. Det er i alle fall – på godt norsk – en irrasjonell redsel for fugler. Og det kan jo være forståelig, for allerede i første vers får vi inntrykk av at sangen handler om et fugleskremsel, og det er jo bare naturlig at de er redde for fugler – flygende skapninger som stort sett ignorerer skremslene og forsyner seg av det de ikke skal. Men sangen handler ikke bare om skrekken for fugler, men også selvfølelsen til dette fugleskremselet, og den er lav. Svær lav. Vedkommende skremsel er i smerte, og konverserer med mannen med ljåen. Skremselet sliter, i alle fall. Melodisk sett, er denne sangen hardere enn de forrige sangene, og minner mer om alternative garasjerock, enn oppjazza fusion prog, men man skal ikke kimse slikt ad av den grunn. Det er fortsatt god musikk, uansett sjanger.

Nest sist har vi «Full Moon» – en instrumental låt, som varer i ett minutt og ti sekund. Det er en pianolåt, og jeg antar den er der for å virke som en pause, før sangens siste spor. Eller eventuelt en intro. Passende er det uansett, ørene får litt pause, før det hele starter opp igjen, en siste gang.

Og det hele avsluttes med sangen, hvis tittel er et av mine favorittuttrykk, nemlig «Carpe Noctem». Sangen har noe Tom Waits-aktig over seg, med herlige inntrykk av jazz og Zappa, og det skal man ikke kimse ad. Det at den varer i 8 minutt og 21 sekund, lover også bra for prog-følelsen, her jeg sitter og knipser med og nikker med huet. Sangens refreng; «Bloodshot eyes and the skin of a ghost / Without a sound I scream Carpe Noctem / I walk for hours with a craving so strong / and off the roof tops I howl towards the moon», er noe jeg kan gjenkjenne meg i, det er som om det er meg jeg hører om. Mot slutten av sangen, er vi tilbake på pianospillet vi hørte på forrige spor, og det er en fin avslutning av en strålende sang.

Alt i alt et knall album, som jeg trygt kan anbefale som Vær-Sjur, Jabb-Sjur, bare Sjur, og hvem enn det skulle være. Sjekk det ut, i dag!

Albumet er å finne hos:

Wimp / Tidal
Soundcloud
YouTube
Google Play Music
Microsoft Music Store
iTunes

Spotify er derimot særdeles trege av seg, og er grunnen til at denne anmeldelsen kommer over 2 måneder for sent.