«Kan du ta Øyeblikket, Sjur?» Ja, jøss. Hvorfor ikke. Jeg har jo ikke noe bedre å ta meg til, og det er jo bare å skrive noe vittig eller lignende er det ikke? Jada. Jeg er vittigheten selv, jeg. I alle fall ufrivillig.

Skjønt, det evige spørsmålet er jo hva man skal skrive

. For man kan jo ikke bare skrive svada hver gang. Eller om tannlegeskrekk. Eller om små, søte pelsballer som gjør ugang. For det er gammelt nytt.

Det er nytt år, man må ha noe fresht i ny og ne. I alle fall ifølge egen tankegang og hjernevirksomhet. Strekke litt oppi der, prøve noe nytt. Ikke bare fôre hjernen med informasjon som den neppe kommer til å få bruk for, om innehaveren av hjernen ikke skulle komme opp i Kvitt eller dobbelt om krim fra Trondhjem og Stavern, da.

«Tikk, takk, tikk, takk» … Tiden går. Jeg satte opp en klokke på en av skjermene bak meg, slik at vi alltid skulle vite hva klokken var. Nå tar jeg meg i å se bak dit nesten mer enn jeg bruker tid på å prokrastinere. Det har blitt som en … jobb. En jobb å følge med på hva klokka er.

Ja ja, sånn går no dagan, som de sier. Selv ville jeg sagt «C’est la vie», men det er en annen historie, noe som kom til lenge før jeg fikk den «briljante» ideen om å ta fransk som valgfag på ungdomsskolen for haugevis med år siden.

En gang tenkte jeg litt på det å skrive et Øyeblikk som å lage en Jabb-Sjur. Kanskje jeg skulle kjørt hjem og hentet habbiten før jeg satte meg ned for å skrive. Kanskje det hadde kommet lettere da?

Og når vi snakker om substantiv-Sjur. Hva skjedde egentlig med Morra-Sjur? Burde jeg ikke ha kjempet gjennom det? Nei, det var kanskje ikke så morsomt å lese mine meninger hver morra. En skriftlig Jabb-Sjur. Ikke det samme uten tics og damping.

Da kan jeg heller gå tilbake til å skrive Vær-Sjur fast. Det gav i alle fall noen folk på Østlandet glede. Selv om jeg føler jeg har gått tom for band og artister å skrive om. Men sånn går det når man tre dager i uka fra sommeren 2012 til påska 2015 skriver om noe. Man går etter hvert tom.

Og dagens musikk … Vel, det er sjelden jeg finner noe hørbart der. Men av og til dukker det opp noe. Som The Julie Ruin, Bishop, Bat for Lashes, Plaid, og The Chris Robinson Brotherhood. Eller som på onsdag, da bergenske Blood Command plutselig slapp en ny singel. Absolutt
hørbart. Det ble fort en Vær-Sjur, for å si det mildt.

Nei, fy fadderullan dei! Jeg kan jo skrive et øyeblikk om musikk? Til og med uten at det blir for mye av det jeg vanligvis skriver om. Hvor mye plass er det igjen, mon tro? Jeg kan sik…