web analytics

Noen burde lære dem at det heter «kjøttkaker», ikke «sjøttkaker»

Jeg tenker mye på dialekter. Hvor forskjellige de er. Hvordan noen er totalt uforståelige, som Kyllingstad-dialekten i Gjesdal er for meg. Kaudervelsk. Det samme kan vi si om den ute i Solund. Men det er vel ikke mange levende igjen som kan den slik som farfar og grandonkel Einar kunne den, så jeg hører den ikke så ofte.

Men dialekter er flotte greier, det. Gjør det enklere å finne ut hvor folk har bodd brorparten av livet. Jeg er for eksempel fra Stavanger, men det eneste jeg har igjen av den dialekten, er skarre-r og noen ord og uttrykk. Ellers går det mye i forskjellige former for trøndersk, østfoldsk, litt bergensk, og diverse annet. Samt andre språk. Det er mye engelsk i uttalen min, og litt fransk, tysk og russisk.

Men det jeg hovedsakelig tenkte å snakke om, er noen av dialektene på Vestlandet. For ignoramuser som ikke har brydd seg mye om dialekter, kan det være vanskelig å skille Sandnes-dialekten fra den i Stavanger. Da er det kanskje enklere i Møre og Romsdal, for gudene skal vite at det er lett å skille Ålesund-dialekten fra moldenser eller kristiansundsk. Men Møre og Romsdal er ikke tema i dag.

Nei, tema i dag er de tre hoveddialektene på Vestlandet, som jeg liker å kalle dem. Stavangersk, og de to attpåklattene som bare hermer med mindre hell. Bergensk og kristiansandsk.

Stavanger-dialekten kan man si er en mellomting, og den opprinnelige, som de to andre har sprunget ut fra (og ved å si dette har jeg vel hissa på meg et par Agder-fylker og hele Hordaland, men det får så være). Stavangersk er rolig og avbalansert. Det er vakkert, flytende og melodisk. Og det har korrekt hastighet. Tenk på en stereotyp bærgææænsæær. Det er sakte. De snakker som om byen skulle være en slow city, som Levanger i Nord-Trøndelag. Og den saktegående trikken deres – populært kalt bybane – er blitt påvirket av det lave snakketempoet deres. Men ikke for det. Jeg liker den dialekten også, og jeg liker byen, og mang en bergenser. Jeg er mer skeptisk til at de ikke klarer å uttale «kj»-lyden vel å merke. Det er en uting, og noen burde lære dem at det heter «kjøttkaker», ikke «sjøttkaker».

Så har vi kristiansandsk, eller sørlandsk generelt, sånn egentlig. Der går det sabla fort når de snakker. Rekker jo ikke å få med seg mer enn ett og annet ord før de er på neste avsnitt, for å sette det på spissen med litterære termer. Som når jeg uten blygsel slakter dette uttrykket: «Åæddæmæddædipaddæ?» Og igjen, ingenting imot Sørlandet, byene, folkene eller dialektene. Jeg er kjempeglad i Sørlandet. Det er bare det at jeg føler at dialekten deres er en billig etterligning av «the one true vestlandsk». Og det høres jo unektelig sånn ut også.

Og da er det vel bare én ting igjen å si … Begynn slakten av meg og mine meninger.