Den mer fancy logoen, laget av Trude Renate Fridén

Den mer fancy logoen, laget av Trude Renate Fridén

 

 

 

 

 

 

 

Jeg hørte først om et ambisiøst prosjekt som en hyllest til Krona og Ræga i første halvdel av tjuggufæmten. I juni samme år, fant jeg igjen det samme prosjektet på en crowdfounding-side, og spytta i penger for å få en boks med CD-er, ei bok, og div. annet.

18. oktober 2015, dukka hentelappen opp i postkassa, og den 19. — etter siste dag med langkjøring — var det rett på posten for å plukke opp pakka.

Vel hjemme, var det bare å åpne opp godsakene, og pakke ut bevis på at jeg har CD-boks nummer 450, og en mini-versjon av backdroppen som Christopher Nielsen i sin tid designet, samt en bok fylt med tegneserier og hilsninger, teksten til «Hun er fri», og 12 CD-er. Alle de 12 studioalbumene til Raga Rockers, spilt inn på nytt med nye og gamle artister og band. Stor stas.

Jeg satte i gang med å rippe skivene, for CD-er er kjekt å ha, men det er også noe eget med å ha det digitalt, og vips var jeg i gang med 320 kbps MP3-er, samt FLAC, og å slenge på all mulig relevant ID3-data, og etter som rippingen gikk sin gang, var det bare å sette i gang og høre på.

Og jeg ble ikke skuffet. Til tross for at jeg i grunnen ikke har noe forhold til bandet, utover noen sanger, samt generell kunnskap om herr Krohn og de musikalske prosjektene han har vært en del av opp gjennom tiårene, valgte jeg altså å bruke en haug med penger på en hyllestboks med 137 sanger, fra Jan Eggum og D.D.E. til Brutal Kuk og Vredehammer. En musikalsk potpurri, med andre ord.

Jeg kan innrømme at en av grunnene til at jeg kjøpte boksen, var for å høre nye låter av band jeg har et bedre forhold till enn bandet som hylles. Som KUUK, Blood Command, Children and Corpse Playing in the Streets, deLillos, Ingenting m.fl., men som sagt i avsnittet over; jeg ble ikke skuffet.

I skrivende stund (19. november 2015, klokken 22:51), har jeg hørt meg frem til spor sju på den åttende plata, «Til helvete med Raga Rockers», og jeg liker virkelig det jeg hører. Vanligvis er det jo en del hits, og noen misses med slike bokser, men herer det bare hits, i varierende grad vel og merke, men selv de dårligste hitsa, er fortsatt gode, så dette lover bra.

Og her jeg sitter og skriver, følte jeg vel kanskje for å dra frem Vær-Sjur igjen. I alle fall gjøre noen sprell i samme stil som jeg har gjort før. Tenkte jo egentlig at det skulle være med Hemlock Trio-omtalen, men det skader jo ikke å trekke frem en ti – tolv sanger fra denne boksen, heller. Problemet blir å velge ut en låt fra hver skive. Særlig siden førsteskiva åpner ballet med fantastiske spor fra Seigmen, Audrey Horne, Blood Command, Motorpsycho, og Ulver, og det fortsetter slik med andre fantastiske artister på de neste elleve skivene …

2. juni 2016, klokken 12:34. En ny skrivende stund er i gang. Jeg har hørt gjennom skivene gjentatte ganger. Tatt med meg CD-ene og spilt de i bilen når jeg har øvelseskjørt. Lagt MP3-ene over på mobilen og vandra rundt med hyllester til Raga på øra, og her jeg sitter nå, i et rom som er noen grader for varmt, og med air condition-en på i et tafatt forsøk i å kjøle det ned, begynner jeg omsider å gjøre meg klar til å begynne på det jeg startet i fjor.

Nemlig en ny Vær-Sjur-artikkel, basert på denne samleboksen. Om det blir 12 sanger, eller 137, får tiden vise. Dette kan med andre ord bli langt og lenge, og lenger enn langt, men «time vill sjåvv» som han sa, Blodstrupmoen.

Uansett så vil jeg starte med første plate; nemlig «The Return of Raga Rockers» fra 1983, og den første låta jeg hørte – «Komplex». Låta som åpner ballet, er innspilt av ingen ringere enn tønsbergbandet Seigmen, og de skuffer ikke. «Se den lille fuglen, den er veldig fin» er første linje, og allerede der (sammen med musikken som akkompagnerer teksten) vet jeg at dette er noe for meg. Ikke så rart, kanskje, jeg er absolutt fan av Seigmen, så det skulle bare mangle, men denne sangen åpner i tillegg døren inn til Raga for meg, og får meg til å tenke på at det kanskje er noe i den fjerde av de fire store. Låten kan for øvrig sies å være en sterk kritikk av den forsøksvise og avanserte kulturutformingen som oppsto på 80-tallet. Det finnes ikke fnugg av noen pretensiøs måte å fremstille ting på her, det er bare rett frem, og etter hvert ganske hardt. «Se! Se! Lille fuglen! Se! Se! Lille fuglen! Se!» Og jeg ser, jeg løfter en arm, knytter en neve, og beveger arm og neve i takt med sangen, mens jeg lar min sprukne stemme lyde ut over nabolaget.

Og med dette vet jeg også at det neppe blir 12 sanger, i alle fall ikke bare én fra hvert album, for jeg vet nå, at det er ord som skal ut. Så får det ikke hjelpe at jeg er på god vei bort fra en enkel artikkel (vel, det var jeg vel lenge før jeg begynte å skrive om sangene uansett, så hvorfor ikke), og forbi kronikker, og at dette kanskje kan være det samme som en åttesider i Dagens Næringslivs kulturdel på fredager.

Sang nummer to, blir «Drept kjendis», her fremført av Audrey Horne med selveste Dennis Reksten fra Elektrisk Regn. To bergensband jeg virkelig har sansen for, det siste kanskje mer enn det første, men bagateller. Jeg trodde ikke jeg kom til å få oppleve noe nytt fra Dennis eller El. Regn i min levetid, men der tok jeg feil, og jeg skal gladelig være førstemann til å innrømme det. Sangen kom i en tid da kjendishysteriet virkelig vokste frem, og der kjendiser en gang var noe man unntaksvis skrev og leste om, men som så ble hverdagskost. Låta handler om hvor mye enklere det ville ha vært om man var en død kjendis, for som de synger; «Drept kjendis slipper å skrive autografer / Drept kjendis blir ikke plaget mer av fotografer / Drept kjendis trenger ikke piller for å roe seg ned».

Så har vi den tredje låta på plata, «Se og hør», her i en finfin versjon med Blood Command, og selv om det er et Blood Command uten Silje Tombre på vokal, så er det fortsatt bra, og sangen er like aktuell i dag, som den var for 33 år siden. Den kan fortsatt stå som en kritikk av tabloidene, da spesielt Dagbladet og VG – som den først var skrevet om, men også andre, som Aftenposten, Adresseavisen m.fl. «Terrorister har kapra et fly / Britt Ekland har funnet seg en ny».

Den femte sangen, vokser på meg jo mer jeg hører den, og jeg kan vel si at den står som en klar favoritt sammen med førstesporet, nemlig «Gamle damer». Jeg finner muligheter til å sitere teksten fra denne sangen hele tiden, selv om det fører til de merkeligste blikk. Note to self; ikke sitér fra den på et gamlehjem. I denne friske nyutgaven fra 2015, er det The Laundrettes som står for musikk og vokal, og det gjør de godt, damene som har holdt på siden 1996 og spilt herlig garasjerock. «Gamle damer / Schizofrene som få / snakker med seg selv om hvor forferdelig alt er nå / For framskrittet skjer fortere enn de greier å gå / Og ingen mål de satte seg / greide de å nå». Herlig, herlig sang.

«Folka mine hadde planer om alle de tinga jeg skulle bli / Gå på skolen i tjue år for siden å bli som de / Men det ække noen framtid i å klippe forstadsplenen / Enda en frustrert middelklassegutt som vil ofre seg for scenen». Slik starter den syvende sangen, «Når knoklene blir til gele», og jeg må si at gutta i Motorpsycho gjør en strålende jobb med denne slageren. En sang så mange av oss som vokser opp kan kjenne seg igjen i, med linjer som åpningen, og «Vel, de vil jo bare mitt beste / De er så bekymret for hva jeg skal bli / Det er bare en ting som bekymrer dem mer / og det er hva andre folk / kunne komme til å si», er dette en god måte å beskrive ungdommens ustoppelige opprør på. Et opprør de (vi?) må ha, for ikke å henge i mammas skjørter til vi fyller 50.

Og «vips» (vel, vips og vips, fru Blom) hadde jeg begynt på det som kan tyde på å bli en av de lengste Vær-Sjur jeg har skrevet. Vel, det får så være når jeg får 137 låter i fanget, og er ekstremt vinglepetter. Den neste skiva vi hopper til, er nummer to, altså «Maskiner i Nirvana», fra 1984, og det første sporet vi gyver løs på, er nummer tre. «Dårlig karma». Interessant nok, det opprinnelige navnet på Kjøtt, altså det bandet Michael var i før Raga. Låta er sterk kritikk av et samfunn som lukka øya mot Afrikas sult, og særlig hvordan nordmenn forholdt seg til det hele (både på høyre- og venstresida). Og teksten er like aktuell i dag, med alle de problemene vi har med rasistiske holdninger, og Listhaugs mange gærne forslag, uten at jeg skal hoppe mer inn i politikkens forferdelige verden enn nødvendig. Sangen blir presentert for oss av EvolutionandVik (evt. med mellomrom, Evolution and Vik, jeg er litt usikker, for alt jeg vet, er dette et nytt HanderreLinni-opplegg når det kommer til navnet, og at ingen er helt sikre på hvordan det staves). En interessant blanding av sjangere, og selv sier de at de spiller space blues og punk poetry. Kanskje til og med litt dadaistisk pop. Hvem vet? Oslobandet startet uansett opp med Viktoria Winge og den gamle legenden HP Gundersen.

Neste låt, er den sjette på plata, «Ekspander eller dø», her presentert ved Racer (alias DumDum Boys – en av de fire store), og Prepples vokal passer godt til denne kritikken av jappesamfunnet, hvor økonomisk vekst var viktigst og verden ellers gikk ad undas. Norsk, politisk rock på sitt beste. «Framtiden presser mot ruta / Idealene spiller falitt / Ego bakser i gjørma / Oppløsning tar et stikk / Velstand har gått og hengt seg / Frihet må melde pass / Det liberale Europa / er på vei rett ned i dass». Et herlig og godt beskrivende vers, etterfulgt av en raff gitarsolo signert Kjartan Kristiansen (om jeg ikke tar helt forbanna feil).

Det sjuende sporet er et av platas mest spennende, nemlig et samarbeid mellom Johndoe og KUUK (elsk). «Skjønnhet» er en herlig kritikk av skjønnhetsideal og fokus på utseende, og i tillegg klarte Krohn å sparke nynazistene i skinnleggene når han først holdt på, noe både gutta i Johndoe og jentene i KUUK klarer finfint de med. «Brun kropp, hvitt smil / Ingen sorger, ingen tvil / Blå øyne, ren hud / Halvt menneske, halvt gud / Skjønnhet, skjønnhet / Vi vil ha skjønnhet / Skjønnhet, Sieg Heil / Vi vil ha skjønnhet» og «Du er nåtidsidealet / Ung og discofil / Umettelig ungdom / Velkommen i kværna / Klask litt maling på fasaden og smil / Skjønnhet» er to vers som begge oppsummerer det hele på en god måte, og dessverre er det fortsatt slik tingenes tilstand er. Særlig det siste verset.

Det åttende sporet er seigt og tungt, i alle fall så fort vi kommer oss forbi introen. En av få sanger som ikke er skrevet av Michael Krohn, men Bruno Hovden har virkelig klart brasene godt, han også, og Fem fæle fyrer (nå kjent som Shoot Glenda) – med selveste Egon Holstand i spissen – kan gjøre Raga stolte, med sin mørke, bassfylte fremføring av «Alle pikers drøm». Og Egon gjør det tromsøværingen gjør best, han bruker stemmen sin, for en gangs skyld synger han i stedet for å skrive, eller sang, og sang. Litt snakking, litt synging, litt growling. Uansett, det er seigt. Jævlig seigt. Som klissete syltetøy overalt etter at Holstad har skrudd igjen lokket litt for hardt, og folk har gitt opp å åpne det på normal måte, og i stedet bare knust glasset. Det er også noen særdeles fete gitarsoloer her, særlig etter andreverset. «En siste sjekk i speilet / av med det hellige korset / Så blir hun kjørt av sted / i en nylakkert Porsche / Et lite kast med håret / Da kommer hånden hans ned på låret / Og hun er / Alle pikers drøm»

Den sjokkerende gjengen fra årets Spellemann er også representert, her med det tiende sporet, «Søvnløse netter». Beglomeg spiller like bra som jeg husker det fra da jeg hørte gjennom «Eurokjem» i fjor. Elektronisk og sårt, og selvfølgelig sært. God bruk av synth i en sang som handler om å være blakk, deppa, og søvnløs, noe mange av oss kan kjenne oss igjen i. «Søvnløse netter jeg ligger og vrir meg / Timene krabber sakte forbi meg / Jeg snur puta hvert minutt / I søvnløse netter som aldri tar slutt»

Orda flyr forbi meg, de spruter ut som en kraftig avgang etter at det har blitt litt for lenge siden sist, og plutselig er jeg på det tredje albumet. Hvor forsvant tiden? Alle disse bokstavene, ikke visste jeg at de var selve livet. Den tredje i rekka er «Varme dager» fra 1986. 30 år i november, nesten like gammelt som undertegnede.

Det fjerde sporet på plata får æren av å åpne denne delen for meg, nemlig «Litt av en gjeng». En låt som kan handle om samfunnet, eller om en faktisk gjeng. Full av poesi og bilder, og tolkning som kan sies å være svært individuell. Og så er det det særdeles ukjente bandet Lemen som står bak det hele. Men selv om bandet er ukjent, så er medlemmene desto mer kjente. Lemen består nemlig av forfatterne Karl Ove Knausgård, Tore Renberg, og Knut Olav Holmlong, BT-kommentator Hans Kristian Mjelva, og Yngve Knausgård, og finfin vokal av Annlaug Børsheim. «De møtes i skyggen / På bølgelengde null / Fryser i sammen / Fryser i sammen / De er litt av en gjeng x4» Ikke like seigt som «Alle pikers drøm», men Renberg & co har noe seighet i seg de, også.

Også Sandra Kolstad, den framifrå elektronika-artisten fra Norge og med base i Berlin, er med på laget, og hun gir oss det åttende sporet, nemlig «Skyggen av tvil». Selvfølgelig i elektronika-stil. Døende kjærlighet med et tykt lag av bitterhet, lite tvil der. Enda mindre når linjer som «Jeg elsker deg høyest når kun konturene synes / Du elsker meg høyest når jeg er som du vil / Vi elsker hverandre, men ikke slik som før / Kjenn etter baby, det er noe som dør» dukker opp.

Og så hopper vi til noe mer rocka, nemlig Roa Rockers (et hyllestband fra Roa, som har hylla Raga Rockers siden 1992) og deres tolkning av «Sannsynligvis ingenting». En sang om de damene som enten er umulig å få tak i, eller som Krohn selv forakter, eller kanskje begge deler. «Jeg er sannsynligvis ingenting / Du går forbi uten interesse / Med kalde, kalde øyne / og stram, stram munn». Been there, experienced that, for å si det slik.

Så er vi på «Forbudte følelser», det fjerde albumet, det som kom i 1988, vet dere. Og ballet åpnes med gitarspill og linja «Streit / Streit / Streit / Streit / Streit / Streit / Så jævla streit», på kav ørnesing. Det er selvfølgelig Jørgen «Joddski» Nordeng det er snakk om, og han sier det som det er på den hardtslående «Ingen adgang». Er du for streit, så kommer du ikke videre. I hvert fall ikke inn hos Michael Krohn, og klart og tydelig, ikke hos Jørg-1 heller. «Du e så jævla streit»

Så har vi en sang om det å være ensom, eller i alle fall å føle seg virkelig uttafor uten å ha noe tilholdssted. «Er du ensom i kveld / Ikke vær til besvær / Vi vet åssen det er». Ja, ja, det gjør vi. Veldig mange av oss i alle fall. Undertegnede inkludert. Åpnes med prima gitar, før rocken setter i gang av Hard Luck Street på «Ensom i kveld», albumets tredje spor.

Men hip-hop-en var ikke død, og det er nok denne sangen et bevis på, som originalt inneholdt en av Norges tidligste forsøk på rap, signert Krohn sjæl, og hva er vel da mer passende enn å la norsk hip-hops gudfar få slippe til med mye av det som kan krype og gå av rappere? Tommy Tee med Jesse Jones, Kenneth Engebretsen, Mae, Klish, Fela og Lotus gir oss tekstmagi i framifrå «Hun er fri». «Ja, hun er fri / Hennes tanker er uten anker / Hun svever på sin egen sky / Hun er fri». Finn den, hør den. Den er like fin originalt som i dette coveret.

Ungfolene som da de deburte ble beskrevet for meg som de nye gatepoetene og Jokkes arvtagere (litt vel store sko å fylle, kanskje?), altså Oslo Ess, har gitt oss tittelsporet «Forbudte følelser». Deres punka, kjappe driv, passer fint inn på denne sangen om sex. «Du vil ha det flate / Jeg vil ha det runde / Har aldri tanken streifet deg / at vi to kanskje kunne / tenke forbudte tanker / Føle forbudte følelser»

Nå husker jeg ikke om en kronikk er 5000 ord eller 5000 bokstaver, mem er det førstnevnte er jeg godt over halvveis, og er det sistnevnte, er jeg sikkert i boks allerede, så det ser ut som vi nærmer oss åttesiders kulturomtale i DNs kulturdel. Hvem vet, kanskje passerer vi det også. Jeg vet ikke, jeg bare skriver det jeg føler jeg må skrive. Om noen leser det, er vel heller usikkert, men kanskje, kanskje. Jeg kommer i alle fall til å lese gjennom det noen ganger, både før og etter at det er ferdig. Om jeg noen sinne blir ferdig.

Så er vi på den første Raga-låta jeg hørte, men dette er i en litt mindre rocka innpakning. Det er nemlig Jo Nesbøs Di Derre som har fått æren av å ta for seg «Slakt». Sangen som tar for seg storpolitikk og bombing, vi får virkelig håpe det finnes en gud som elsker oss, men det er fortsatt en av mine yndlinger. «Gjør ovnene klare / Skru krana på fullt / Vi skal bombes tilbkae / Tilbake til steinalderen / Gjør deg klar for flammene / Sammen med de andre lammene / Vi skal smelte sammen u u uten skam / Aha ha, aha ha, u u uten skam / Aha ha, aha ha u u uuu»

Vi har passert 3000 ord, og vi får femtealbumet, «Blaff», fra 1989.

Selv om Bare Egil er med på denne plata, velger jeg likevel fjerdesporet over det andre, for det er noe eget med Marie Munroe (eller Hilde Marie Kjersem som hun egentlig heter) og hennes versjon av «Invitasjon». Småseig elektronika, liksom. Hva er det? Sangen var opprinnelig crooning fra Michael, og det føles jeg Marie har klart å få til også, i en helt annen sjanger, selvfølgelig. Elsk og elskov er det, åkke som, noe vi får klart for oss med vers som dette «La oss finne et sted å legge oss ned / På en benk eller under et tre / Gi meg et kyss, og ikke hver redd / Vi kan bruke klærne mine som pledd». Linjene som gjentas i refrenget, «La oss dyre kunsten å elske / Uten å ønske å eie», med noe som minner meg om et overdådig pompøst kirkeorgel i bakgrunnen som bare pumper i vei med storslått godlyd, er rett og slett herlig. Dama fra Ålesund vet virkelig hvordan hun skal beskrive elskov.

Så har vi en annen part av de tidligere nevnte store, nemlig deLillos, hvor Lars Lillo-Stenberg tar med seg resten av bandet og presenterer en av favorittlåtene sine, nemlig «Hold hodet høyt». En flott sang man spiller for de som trenger det, og hvor Krohn viste vei inn i hjerterommet. En sang jeg skulle ønske noen hadde spilt for meg flere ganger, men i stedet ble det til at jeg fant den med et av yndlingsbandene mine. Ja ja, ikke det verste det heller. «Jeg ser deg av og til / Du ser alltid ned i bakken / Det ser ut som du bærer / hele verdens sorg på nakken / Hvorfor så trist, min venn / Hva skal du finne / Nede i asfalten / Innerst i sinnet». Det er dette som er poesi, og viser nok en gang hvorfor jeg stort sett alltid søker til musikken når livet går meg imot.

Så kommer vi til platas siste spor, og en av de sangene jeg virkelig liker. Det være seg om Kong Michael eller Dronning Åse er den som synger. Og ja, det er faktisk hele Norges Åse Kleveland som danderer denne rockelåten (og det med en fresh video!), som er ingen ringere enn «Fritt liv». For øvrig har Unge Venstres medlemblad tatt navnet fra låta, som egentlig bare var en bonussingel, men som nå må regnes som et fullverdig medlem av albumet. «Jeg lever som om jeg er rik, selv om jeg ingen penger har / Kjører rundt i byen og spiser kaviar».

Så er vi offisielt over på siste halvdel. Det sjette albumet, «Rock’n Roll Party» kom i 1990, og fyller 26 i desember. Og ved å begynne på låtene fra dette albumet, kan jeg på en måte si at jeg er halvveis (selv om det i bunn og grunn ikke stemmer), ut i fra det faktum at det er 12 album jeg skal gjennom.

Her finner vi også en annen av mine favoritter, i en svært annerledes versjon enn hva vi er vant til å høre den i. Og nei, det er ikke undertegnede som har spilt inn en hals- og radbrek(k)ende versjon. I stedet har Anja Skybakmoen, søster til Adressa-journalist og Johndoe-vokalist og -gitarist Jonas, gitt oss en fin og rolig versjon av sangen som fortsatt viser hvem som forstår sarkasme og ironi og hvem som ikke gjør det; «Noen å hate». «Er det ikke deilig å ha noen å hate / Føles det ikke godt å ha noen å hate / Er det ikke herlig å slå dem flate / Er det ikke deilig å ha noen å hate». Jeg liker det. Men det jeg liker enda bedre, er «Han der er ikke sånn som deg / Fort deg bort og ta han / Det er like godt som sex / Å banke gørra ut av en stakkars faen». Mindre å misforstå på sistnevnte. Da jeg først hørte førstnevnte sitat, trodde jeg at de sang «Er det ikke deilig å slå en tater», og dette gaula jeg ut i tide og utide i mange år, før jeg lærte hva som var rett tekst (greit nok, jeg trodde også en kort periode at de sang «Er det ikke deilig å slå etatet»).

Og med det som var det korteste albumet å skrive om for min del (det vil si én sang), hopper jeg over til det syvende albumet, «Perler for svin», fra 1995. En ung og sprek 21-åring med andre ord.

«Stjerneliv» er en sang man bare må høre. Om man hører den originale, eller Hågens versjon som vi finner her, får være opp til hver enkelt. Faktisk tror jeg at jeg liker coveret bedre enn originalen, som i og for seg er en ganske morsom og selvironisk låt fra Krohn. Veldig annerledes er den uansett. Og likbart. Det må vi aldri glemme. «Sitter i mitt ringe hjem / Tar meg en øl eller fem / Sitter og spiller gitar / Og gjør opprør mot mor og far».

Så er vi over på platas siste spor, PelleK (eller Per Fredrik Åsly om dere vil) med «Perler for svin». Herlig rocka versjon, litt sånn klassisk stadium rock møter power metal-feeling, ispedd litt puddel, litt hår, litt glam, litt synth, og herlige soloer. Og Krohns evigvarende poesi. Denne låta har alle ingrediensene. «Vi er biter av en større bevissthet / Vi er lys kastet mot et speil»

Det åttende albumet, er «Til helvete med Raga Rockers», og kom i 1997, og for min del tar det først av når Ronni Le Tekrø kommer på med gitarrunk og rockebass og hva enn og gir oss «Jeg føler ingenting». Og det synger jeg gladelig med på. OBS! Refrenget har lett for å feste seg på innsiden av hjernebarken og bli der, som en annen parasitt, men det får så være. Så lenge man ikke lager lydeffekter til luftgitaren man etter hvert begynner å spille. Luftgitarsoloer med egenkomponerte lydeffekter midt på åpen gate er aldri bra. Men om du tror det, er det kanskje greit om du ikke føler noen ting. Sangen kan for øvrig tolkes til å handle om distansen mellom det som skjer i verden og Michael Krohn, og at den har blitt større. Hva betyr egentlig alt sammen? «Jeg føler ingenting / Ingenting, ingenting» *gitarsolo*

Så har vi en annerledes låt igjen. Ikke annerledes, slik som «Stjerneliv», men annerledes (merk at det står i kursiv, det er en forskjell). En uvanlig, norsk trio, altså Poing, gir oss den instrumentale «Hva vil De Vivaldi». Et merkelig prosjekt med mange forskjellige instrumenter, mange blåsere, strykere, trekkspill, og mye som minner meg om god, gammel Kaizers Orchestra (altså fra de første platene), Tom Waits og Geoff Berner. Rett og slett et interessant stykke. Hør den!

Nummer ni, er det selvtitulerte «Raga Rockers», og kom i 2000. En absolutt ungfole av en 16-åring, altså. Først ut er et herlig rockeband fra Østlandet jeg fikk øyne og ører opp for i en Alternativ Julekalender, nemlig Cocktail Slippers, og de har gitt oss en rå versjon av «Full tank». En låt om Krohn på jakt etter det fagre(re) kjønn. Jeg tror førsteverset oppsummerer det hele ganske greit. «Hvis du vil ha drømmer, gå en tur på kino / Hvis du vil ha penger, gå i en bank / Men hvis du vil ha kjærlighet, gå ikke lenger / Jeg har det du trenger, full tank»

Deretter har vi Anton Ruud i Terapi som fremfører «Gå med våpen». En sang hvor Krohn har tatt for de småkriminelle, og oppdragelsen deres. «Det er tøft å være farlig / Kult å være kriminell / Spre litt frykt på byen, på en fredagskveld / Og se alle stikke hodene sammen / Fordi de vet at du går med våpen». Og for oppdragelsen, vel, sisteverset sier det klart. «Videoene som du vokste opp med, slukte du rått / Helten knuste sine fiender, og dama hans var flott / Morra di er litt enfoldig, hun lot deg sitte og glo / Nå har du modnet ferdig, og er klar for ekte blod»

Neste gruppe jeg tar for meg, skiller seg litt ut fra forrige spor, nemlig Eplemøya Songlag, som gir oss en fin og akustisk a capella-versjon av «I skyggen». Det er en fin låt om de som faller litt uttafor. «Og i skyggen står de andre / De som verken snakker eller ler / De bare går rundt i gatene, og ser»

Selvfølgelig må jeg hoppe sjanger igjen, for nå tar vi for oss Harald Tusberg, jr. og hans tolkning av «Hokus Pokus» – en sterk kritikk av det norske samfunnet, media, og det evige (og forferdelige) presset for å være / fremstå som normal. «Hokus pokus filiokus / Alle holder samme fokus / Ut på tur, aldri sur, i de normales diktatur / Hvor de snille er de slemmes slaver / Gir bort livet sitt som gaver / Smiler mens de står og graver, sin egen grav»

Og vi hopper tilbake til nok en vestlending, nærmere bestemt måløying Annette Gil og hennes ørkendisco. Hun har laget en herlig utgave av «Fred på jorden», hvor Krohn en gang i tiden tok tak i verdensproblene. «Kabalen går ikke opp / Det er ikke kake nok til alle / Og det er ingen som sier stopp / Det har vaklet lenge, når vil det falle». Stemmer skremmende godt. Så la oss bombe heile dritten og gi oss forløsning. Sett Krohn og Gil i front for det hele. Revolusjonen leve osv. Vi må sørge for at ALLE får kake.

Det eminente bandet, Spidergawd, har en herlig versjon av låta de fleste (alle?) menn kan kjenne seg igjen i. «Doktor doktor». Med tekster som «Doktor doktor, jeg driter blod / Doktor doktor, hva kan det være for noe / Doktor doktor, er det HIV eller kreft / Eller det Guds straff fordi jeg aldri holder kjeft» har Krohn satt spissen på alle de sykdommer vi mannfolk belemres med, for vi blir jo så mye sjukere enn damene, og når vi først blir sjuke, da er det Ragnarok og Valhall (eller Hels rike) neste.

Og med så mange låter omtalt fra ett album, er det på tide å hoppe til det tiende, og følelsen av at jeg nærmer meg slutten – etter at jeg plutselig begynte å skrive om musikken, og ikke bare bakgrunnen – er tilstedeværende. Det tiende albumet er «Übermensch» fra 2007, og inneholder faktisk en av de sangene jeg er mest overrasket over at jeg likte. Fordi fuck it, det er … Vel, hvem det er kommer jeg tilbake til. Det var fortsatt sjokkerende, og jeg er usikker på om jeg tør å «komme ut av skapet» med det.

CaCPitS – eller Children and Corpse Playing in the Streets som de offisielt sett heter – er med, og det gleder meg stort, for jeg har vært betatt av dem siden jeg så dem på Storåsfestivalen for mange år siden, og jeg føler at de ikke gir ut nok musikk, så når jeg så at de skulle hylle Raga, var jeg enda mer sikker på at jeg måtte ha tak i boksen. De har fått lov til å leke seg med «Varulv», en sang som viser verden at Kong Michael begynner å bli gammel, men han vil våkne opp som en varulv, eller en zombie. «Det er ikke lett å bli gammel / Når alt handler om å være ung / Det er ikke lett å lete etter noe / Når man føler seg så tung / Jeg er en hvileløs varulv / Jeg er en zombie i nød / Jeg er mumien fra krypten / Jeg er en levende død»

Roy Løhnhøiden er et annet navn som dukka opp, og satte seg fast i hjernen min, i all hovedsak på grunn av hans tolkning av «Jungelens lov». Sangen om den urbane jungelen, som Krohn tydelig kjenner godt. «Jeg føler meg så funky, for sjela mi er svart / Jeg lever mitt i bushen, men jeg trenger ikke kart / Jeg kjenner alle stier, som fører frem / Til den lille hulen jeg kaller mitt hjem». En av grunnene til at jeg liker sangen, er at introen umiddelbart minnet meg om Aerosmiths «Dream On». Og ellers er det noe western-aktig over kompet, og det skal man heller ikke kimse ad.

«Nærmere deg» er her presentert ved El Cuero, og det skal vi være glad for, for dette er en drivende låt, med noen mektige gitarer, som virkelig bærer sangen, slik El Cuero generelt sett er ganske flinke til. Sangen er relativt poetisk, og handler om slutten på alt. «Hvorfor ikke satse på noe som er sikkert / Jeg kan se det komme i min kikkert / Kledd i hvitt / Fra topp til tå / Min vordende brud, med en diger ljå»

Så kommer overrakselsmomentet mitt. Jeg er fortsatt ikke sikker på hvorfor jeg av alle sanger, og alle artister som er å finne i denne boksen, har lagt min elsk på akkurat denne sangen, fremført av akkurat denne karen (av alle mennesker), men det får så være. Bjarne Brøndboe, kjent fra D.D.E. og diverse program på fjernsynet, har en folkelig, trøndersk variant av det mildt sagt ironiske tittelkuttet, «Übermensch». «Så sitter jeg her / Med mitt ukeblad / Slurper til kaffen / Føler meg så bra / Er det ikke fint at lykken smiler til noen / Cirka en av en million». En helvetes gladlåt, særdeles irriterende at jeg liker den så godt, og synger med for full hals, for jeg avskyr _virkelig_ Bjarne Brøndbo. Han rangerer der oppe på toppen sammen med Fredrik Skavlan og Harald Rønneberg, for ikke å snakke om Thomas Numme. Fysj og fy!

Vi nærmer oss slutten, snart er det sjakk matt, men først skal vi innom det ellevte albumet, «Shit Happens», fra 2010. Og Phone Joan åpner ballet med linjene «Man blir ikke feit av å være rocker / selv om det sikkert ser slik ut» fra den selvransakende sangen «Rocker», hvor Krohn med all sannsynlighet synger om seg selv. Låta sparker i gang plata, og er ganske så feit. Og har alt jeg trenger for å like en låt. Gitar, fet vokal, god tekst (takk Krohn), god bass, prima traktering av slagverk.

Rem & Rem presenterer «Dyr i drift», og blander grumsete snakking med gitarspill i bakgrunnen, med litt penere (og renere) sunget refreng. En herlig miks jeg absolutt er svak for, så dette fungerer for meg. Sangens innhold passer meg også ganske greit. Alt var bedre før, for det er fanden meg ikke det nå. «Og noen ganger savner jeg den tiden, da alt var så ukomplisert / Ja, noen ganger savner jeg den tiden, da jeg ikke var blitt så blasert».

Og så har vi en «Sympathy for the Devil»-lignende sang, nemlig «Antitrist», her fremragende tolket av Jonas Fjeld (med musikalsk drahjelp av Thom Hell). «Jeg var der da Jesus hadde sine øyeblikk av tvil / Da Pilates vasket hendene, sto jeg og så på med et smil». Jeg kan absolutt like en enda mørkere Jonas Fjeld.

Til slutt på dette albumet, tar jeg med Robert Post, og det som har blitt albumets – og boksens – lengste spor, med sine syv minutt og fem sekund. «En vakker dag». Mye fin instrumentalbruk, inkludet en fantastisk solo, og en sang som som handler om alt det som kan skje. «En vakker dag skal de siste bli de første / En vakker dag er det din tur min venn / En vakker dag skal de minste bli de største / En vakker dag»

Før jeg visste ordet av det, var jeg på det siste albumet. Det føles litt godt å være så nærme slutten, også. «Faktor X» kom ut i desember 2013, og har med andre ord ikke feira sin tredje bursdag ennå, engang.

Sangen som sparker i gang festen hos meg på dette albumet, er «Siste gang» med ingen ringere enn Yoga Fire. I denne sangen får hverdagshelvetet passet sitt påskrevet, ja, sågar tror jeg den viser hverdagshelvetet hvor David kjøpte ølet, og sånt skal man ikke kimse ad. «Hver dag drar jeg på kontoret / Hver dag setter jeg meg til bordet / Hver dag er jeg en hore / for siste gang». Herlig vokal av Benjamin, digg synth-solo fra Sveinung «Dr. S» Eide, flott gitarspill av Jonas «Apollo» Forsang Moksnes, og prima vare når det kommer til bass-spillet til min favoritt-Aslak, nemlig Aslak «Alis» Hartberg (særlig glad i åpningsriffet). Dog, jeg er noe usikker på hvem som trakterer trommene i disse dager. Er det Thomas Emil «Tåka» Jacobsen, Søren «Posen» Brandt, Thomas «Finger’n aka DJ Goldfinger» Gullestad, eller noen andre?

Og den siste låten jeg skriver om her, er like overraskende for meg, som «Übermensch». For jeg liker ikke fyren som crooner så herlig, jeg liker ham ikke i det hele tatt. Det er ikke Fredrik Skavlan akkurat, men ikke langt unna. Det er nemlig Thomas FUCKINGS Numme og hans Big Band som synger om «Ånden som går». Det er fuckings crooning, og bandet hans trakterer blåserne som et storband skal. «Drikker melk i mørke barer / Banker lett opp barske karer / Når han spør så svarer man / Fantomet, Fantomet, ingen er som han». Og så kommer blåserne inne. Hnng! Frisson!

Og med det kom jeg meg gjennom det hele. Godt over 5000 ord, nærmere 6000 faktisk. Skremmende. Men ingen spilleliste å oppdrive, da disse sangene ikke ligger ute til streaming. Noen finnes på YouTube, noen på Soundcloud, men jeg har ikke noen umiddelbare planer om å jakte på dem.

Kanskje burde jeg også ha tatt med noe om været, for det har jo vært vær ute, mens jeg har sittet inne og skrevet. Det var overskyet og 15 grader på Orkanger da jeg åpna dette dokumentet for 4 – 5 timer siden, men jeg har mottat noen snapper om sol og varme i Trondhjem i løpet av den tiden, og det begynner å bli ganske varmt her inne, også. Selv med to av tre vinduer oppe, så jeg antar at det er fint vær her også.

Se det, musikk og vær. Alt det som trengs for at jeg skal kunne lage en Vær-Sjur. Vær så god.