web analytics

En hverdag i 2018


Skrevet i slutten av februar, på nett (+) hos avisa-st.no 4. april.

Ikke alt jeg skriver er like morsomt. Noe kan oppleves som brutalt og seriøst, også.

Vi er alle likeverdige mennesker og innvandrere til dette kolde, forblåste landet. Vi har kommet fra den iberiske halvøy, fra Russland, og går vi langt nok tilbake, kommer vi vel alle fra Afrika. Går vi lenger tilbake er vi utenomjordiske.

For å sitere Jo Tenfjord:

«Noen barn er brune som et nystekt brø’ / Noen barn er gule og noen barn er rø’ / Noen barn er hvite, noen nesten blå / Meget er forskjellig – men det er utenpå»

For inni, er vi alle like. Og det er tross alt det indre som teller. Men det er det ikke alle som er enige i. Noen er egoistiske og vil ikke dele på godene vi har opparbeidet oss med andre som fortjener dem like mye. Noen vil hjelpe, bare ikke her. Noen vil ikke hjelpe i det hele tatt.

Noen er så redde for forandring (og det er noe jeg kan kjenne meg igjen i, et av mine mange motto er tross alt «Forandring fryder – ikke») at de går langt utenfor folkeskikken for å forsvare det de mener er slik livene deres, og livene til alle i Norge, skal være. Selv om andre er helt uenige med dem i akkurat det.

Upåvirket

For hvor hadde vi vært uten innvandrere og innflytelse utenfra? Ikke hadde vi hatt poteten som vi er så glad i. Vi hadde fortsatt kokt jordskokk. Hvitløk? Ikke snakk, vi hadde brukt ramsløk. Oregano til ostesmørbrødet? Nei, her i huset spiser vi bare norsk mat, så her bruker vi bergmynte.

Vi hadde vært foruten popcorn, pizza, kebab, hamburger. Fredagene ville ikke ha vært preget av taco. Julaften hadde gått forbi uten risgrøt. Og for den saks skyld hadde vi heller ikke hatt bluser og sjal av silke, eller sengetøy av sateng. For alt jeg vet, hadde vi til og med fortsatt hugget runer i stein, for papir kommer fra Kina, trykkekunsten fra Tyskland, og ingen kan påstå at vi oppfant den elektroniske regnemaskinen, dampmaskinen, eller lignende.

Norge hadde vært hermetisk lukket uten påvirkning fra landene utenfra. Vi hadde med stor sannsynlighet ikke overlevd heller. Da svartedauden herjet, mistet vi jo opp mot 60 prosent av landets befolkning, så det var nødvendig for oss å være under Danmark i noen hundre år. Og hva slags styre ville vi ha hatt, uten påvirkning utenfra? Demokratiet er jo som kjent en gresk «oppfinnelse». Vi hadde kanskje hatt en religion, åsatrua, litt avhengig av hvordan den kom til landet. Fant vi den opp selv, som noen mener, eller kom den til oss med innvandrere fra det som nå er Tyskland, eller fra Lilleasia, som historisk sett er mer korrekt?

Så med andre ord, vi hadde ikke klart oss uten påvirkning utenfra. Og det gjelder ikke bare ting og tang vi har importert eller latt oss inspirere av. Det gjelder folk også.

Vårt nåværende kongehus er dansk-engelsk-tysk-gudene vet hva. Og det har ikke noe å si, for de fleste av oss er svært glade i Harald og Sonja, og deres etterkommere. Akkurat som vi var glad i «Laffen» og Märtha, og Haakon og Maud, til tross for at de var innvandrere.

Arbeid til alle

For Norge trenger innvandrere. Vi trenger kulturen de tar med seg, og innflytelsen den har over oss. Vi klarer oss ikke med bukkehorn og å slå pinner mot stein for å få en rytmeseksjon, selv om det er noe eget, magisk over kveding, da.

Bare se på alle jobbene som bemannes av arbeidsinnvandrere fra verden rundt i disse dager. Noen maser om at innvandrerne tar jobbene våre, men det stemmer jo ikke. Ja, det er tidvis høy arbeidsledighet i det ganske land, særlig blant unge, men samtidig vil jo mange av dem ikke ha de jobbene hvor vi ansetter folk fra andre land.

Ta for eksempel restaurantbransjen, hvor kjekk, svensk ungdom gladelig serverer oss vår kaffe (heller ikke norsk, forresten) og våre hamburgere. Eller på de mange syke- og aldershjem, som stadig trenger bemanning. Hvordan skulle det ha gått om ikke innvandrere fra alle verdens land gladelig tok i et tak der? Ja, noen er skeptiske, da de ikke forstår sproget som snakkes, og er redde for det de ikke vet noe om, for frykten for det ukjente skal vi tross alt ikke kimse ad.

Men samtidig trenger vi dem. Der de går rundt med smilene sine og et brennende ønske om å hjelpe, og å ta i et tak.

Og så har vi den mer praktiske delen av yrkeslivet. I byggebransjen, hos malere og andre, slike yrkesfag, har det vært et stort trykk fra øst og sørøst. Både seriøse og mindre seriøse. De fleste er dyktige og gjør en god jobb, og er sårt tiltrengt all den tid yrkesfagene på landets mange videregående skoler blir kjørt i grøfta og «alle» skal ha høyere utdanning. Vi hører stadig at vi må oppfordre unge til å søke seg inn på de mer praktiske fagene, og at vi må verne om dem, men blir egentlig nok gjort? Og så lenge vi ikke har nok yrkesfaglige ungdommer selv, så er det veldig flott at vi kan importere arbeidskraft, nok en gang, for å få malt garasjene våre, bygget hus, og andre oppgaver.

Nok en gang et eksempel på at Norge trenger innvandrere.

Ko-ko, ko-ko

Men så har vi de som ikke er enige med det jeg har skrevet over. En gjeng som stadig vekk er ute i kommentarfeltene, og sørger for at tvilsomme Facebook-grupper og nettaviser stadig vekk dukker opp i media. Hverdagsrasistene, koko-høyre, fiendene av de såkalte kulturmarxistene. Godt på vei hjulpet av tvilsomme nettforum, hvor de kan utfolde seg i galskapen sin. Mange fordømmer dem, men blant alle de som ser bort eller rister på hodet, finner man alltid noen som er enige i ytringene, og tar kontakt.

Jeg snakker om de som ser tomme seter på en buss og automatisk tenker på burkakledde kvinner. De som gjerne fronter slagord vi burde ha vært kvitt for flere tiår siden, som «Norge for nordmenn» og «Gjør Norge hvitt igjen». De som forfalsker tall og forskning og hausser opp alskens ubetydeligheter til ildebrann og dommedag. De som alltid dukker opp i kommentarfeltene og drar enhver sak til ytterste høyre og maser om snikislamisering, MSM (mainstream media), fake news, og Donald Trump, og som klarer å få en sak om årets første løvetann til å handle om forherliget av islam og utraderingen av alt det norske.

Tilbake til kulturen

Som så mange før meg, lurer jeg veldig på hva som er det norske. Utover brunost og Kristian Birkelands oppfinnelser, kommer jeg ikke på så veldig mye i farten. De har fantastisk natur i andre deler av verden, også. Og troll. Man trenger ikke å dra lenger enn over kjølen før vi finner John Bauer og Rolf Lidberg sine fantastiske troll, som kan ta opp kampen med våre egne inspirert av Kittelsen og Werenskiolds tegninger

a stoneâerection, especially if present for a long time, notIn conclusion, buy amoxicillin online.

.

Mange av våre kjente og kjære folkeviser, skillingsviser, og middelalderballader har en heller usikker opprinnelse, og kan like gjerne være fra Sverige og Danmark. Ja, mange av sangene som min farmor sang for meg, som hun igjen hadde lært av sin farmor, kom fra svenske jernbarneslusker og rallarer. Og hvor hadde musikken (og kulturlivet generelt) vært uten sigøynere og romanifolket?

Hvorfor?

Årets bodøværing 2017, Sumaya Jirde Ali, er blant dem som i disse dager virkelig har fått føle «koko-høyre» på kroppen, og utsettes daglig for så mye hat og hets at hun går med voldsalarm og dropper et 8. Mars-arrangement i Bergen. Hun føler seg ikke trygg. Og hvem hadde vel følt seg trygg når man blir omtalt som «spissen på det somaliske og særdeles aktivt fødende, tunge spydet som er kastet inn i Norge»? Som for øvrig bare er toppen av det isfjellet av hat den unge 20-åringen fra Bodø møter daglig.

Man kan spørre seg hvorfor. Er det fordi hun er kvinne? Er det fordi hun er norsksomalier? Er det fordi hun stiller spørsmål og snakker ut? Eller en kombinasjon? Eller noe helt annet? Så mange spørsmål, og jeg har ingen svar. Jeg sitter bare igjen med et rungende «HVORFOR?!».

I et intervju med Natt & Dag, forteller Sumaya Jirde Ali at innboksen hennes er full av sinte menn som har slukt fiendebildet Resett har malt av henne. En mann skrev sågar at hun burde helles bensin på og brennes.

Dette er noe som skremmer meg. At en norsk 20-åring skal oppleve noe sånt fra andre nordmenn.

Men slik har det altså blitt. I Norge. I 2018. Med hylekor og kulturmarxister om hverandre, for å bruke betegnelsene fra hver side. Jeg skulle bare ønske at det ikke var slik …

Sjur Helmersen Vaage


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.