web analytics

Burde vi ikke være glade for at det kommer farver inn i den grå hverdagen vår?

Det er ikke all kunst som er for meg, men jeg liker graffiti, tagging, og gatekunst. Der noen (sporveiene og politiet f.eks.) bare ser hærverk, ser jeg vakker kunst og ungdommelig uttrykk. Opprør. Glede.

Så klart, ikke alt er like pent, men selv de styggeste taggene har en underfundig skjønnhet i seg. Derfor er jeg så glad i å gå i underganger. Kanskje spesielt den under E39, ved ungdomsskolen. Den har jeg tråkka meg gjennom siden 1993, og jeg har lært den å kjenne. Jeg husker da det var fungerende lys i den, som stadig vekk ble knust, og jeg husker at gatekunsten ble malt over flere ganger. Heldigvis er det lenge siden nå.

Det har gjort at «WICKED» og «DJ SLAX» har kunnet leve i lang tid, og det gleder meg hver gang jeg går gjennom den og ser at, jo da, de er der fortsatt. Sammen med kjærlighetserklæringer, ryktespreding, og rester av Mohammed-karikaturene. På samme måte har vi litt lenger borte, under brua som går over veien opp mot bakkan, «Nei til EF», samt hammer og sigd, som har vært der så lenge jeg kan huske, selv om de med årene har blitt svakere av utseende. Kanskje den opprinnelige tagger burde komme tilbake og restaurere dem?

Og ærlig talt. Burde vi ikke være glade for at det kommer farver inn i den grå hverdagen vår? Og at de dukker opp i underganger, kulverter, og på brukar (jf. brua over Orkla ved Domus, hvor både The Ramones, The Prodigy, og pulehull er markert), fremfor på husvegger?

Den gangen jeg gikk på ungdomsskolen (for det som føles som en halv mannsalder siden), var det forslag om en offentlig graffitivegg for «kidsa». Den så jeg ikke noe til, men i smuget mellom biblioteket og Kvarsnes-gården kom det opp en og annen tag på treveggen. De er borte for lengst, men ser man godt nok etter, ser man fortsatt restene. Eller kanskje det bare er i hodet mitt …

Ikke alle er så fornøyd med farvelagt betong. De vil heller at den skal være grå og uttrykksløs, at ungdommen skal være kuet og slumrende. Men ungdom i alle aldre, med og uten sprayboks, kan sies å være latente, klare til når som helst å komme frem og kreve eierskap. Og jeg ønsker dem velkommen. Jeg har passert tredve. Det er ikke lenger min tid. Akkurat som med alle dem som er eldre enn meg. Dagen i dag og alle dager som kommer etter, hører til de andre. De som er yngre, de som ikke er født.

Så til fremtidens generasjoner: Carpe diem, men kanskje viktigere … Carpe noctem. Gjerne med sprayboks og stensiler.