web analytics

– Det vil nok gå greit å havne i karantene

Fredag den 13. sto for tur, og det var fint mulig å si at det stemte.

Våknet til masse sne overalt (det var da vitterlig vår på torsdag?), uvedkommende hadde trampet rundt i haven min og glemt å lukke porten etter seg, og frisørene holder stengt. Og jeg som drev og vurderte om jeg kanskje muligens skulle klippe håret en måned før tiden. I all hovedsak fordi fuck lugg. Så får det heller bli som alle andre år og klippe det etter påske.

Utover det kan jeg ikke si jeg merka så mye til den såkalte ulykkesdagen. Ikke at det er korrekt med fredag den 13., heller – på grunn av skiftet fra den julianske til den gregorianske kalender, skal vi tro Don Rosa, og det gjør jeg så gjerne.

Men ellers var alt det samme. Et evig mas om COVID-19; folk som går mann av huse på butikken (jeg observerte personlig en dame på butikken som kjøpte 20(!) bokser Spaghetti à la Capri, noe av det verste man kan putte i seg); alle vanlige nyheter tilsidesatt av korona meg her og corona meg der. Men den oransje tomsingen i Sambandsstatene gir beng, sånn utover å nekte all innreising fra Europa, da. Og legge skylden på oss. Men det er vel også det nærmeste han kommer å ta forholdsregler.

Og så har vi karantene og hjemmekontor, da. Jeg jobber jo på desken, så jeg har mine tvil om hjemmekontor. Da må jeg i så fall ha en åpen telefonlinje direkte til kollegene for å finne ut hvilken side jeg skal ta, som så må godkjennes, og sendes av en av de andre ombrekkerne. Tungvint, mildt sagt. Men jeg frykter jo for tannlegetimen min på tirsdag, det gjør jeg jo. Noe som er litt rart å si, med tanke på tannlegeskrekken min, men jeg er lut lei av å la tunga sveipe over de skarpe kantene der det før var en fylling (den falt ut da jeg spiste is for en måneds tid siden).

Skjønt, skulle jeg havne i karantene går det nok greit. Jeg har mitt eget bokbibliotek. Jeg har et utømmelig spillbibliotek jeg aldri får spilt ferdig, om jeg så skulle leve til jeg blir 120, og jeg har vel rundt 100 filmer og 40 serier jeg teknisk sett skulle ha sett. I tillegg har jeg igjen mel og gjær fra da jeg gikk amok med julebaksten og bakte ni slag. Jeg behøver ikke sette mine ben utenfor kåken, for å si det slik. Selv om jeg skal innrømme at jeg nok vil savne en person og en bebartet hund, men ikke nok til å risikere liv og lemmer.

For alt jeg vet er jeg allerede smittet, jeg har i alle fall gått og hostet og snufset i det siste, men det har jeg jo også gjort siden 1986, så hvem vet.