Jeg spiller nok til å kunne kalle meg selv en gamer. Flere timer om dagen. Det går fint opp med jobb, og noen få timer søvn (altfor mange i helgene, som igjen fører til få timer natt til mandag) hist og her.

Jeg har ingen problemer med å spille i 10–14 timer i døgnet. Søvn er ikke SÅ viktig. Ikke skole heller, sånn egentlig. Ikke når man kan sitte hjemme å game. Mer sosialt enn å lese og løse kryssord, også. Snakker i det minste med folk spredd rundt i verden.

Slik har mange generasjoner av ungdom blitt markant bedre i engelsk. Det er i alle fall lov å håpe. Jeg vet at for min egen del, hjalp til det utrolig mye på engelskuttalen og ordforrådet mitt å spille «World of Warcraft» i flere timer om dagen fra 13. april 2005 av. Men også før WoW kom inn i livet mitt kunne jeg bruke mange timer på spill og ignorere alt annet.

Jeg har egentlig vært hekta fra barnsben av, da fetteren min kom på besøk fra Roan og hadde med disketter med «Sid Meier’s Civilization», «DuckTales II: The Quest for Gold», for ikke å snakke om da vi oppgraderte fra DOS-shell til Windows 95, og jeg fikk tilgang til «sol.exe» …

Jeg har alltid vært glad i kabal. Den dag i dag bruker jeg nok flere timer på å legge kabal. Det være seg på PC-en, på mobilen, eller med en fysisk kortstokk. Sjuern (Klondike), Dødskabalen, og et hav av andre hvis navn jeg ikke kjenner … Og FreeCell. Hoi, der har det gått med mange timer.

Skjønt, det er ikke bare digitale spill og kabaler som fenger interessen min. Helt siden jeg fikk Kyllingjakten, Pannekakespillet, og Mix-Max som liten har jeg vært hekta. Jeg er per dags dato fortsatt glad i brettspill, selv om jeg ikke får spilt det på langt nær så mye jeg vil. Det være seg Monopol, Trivial Pursuit, eller spillene fra min barndom. Det har gått så langt at jeg spiller Monopol alene, mot meg selv. Det går greit så lenge man er strikt.

Men det jeg ønsker meg mest av alt, er noen å spille med. Offline. Regelmessig. Og gjerne også noen som kan få meg inn i det spillet jeg alltid har hatt lyst til å spille, men aldri har fått prøvd … Det ultimate spillet. Det jeg bare har spilt i digitale utgaver, som «Baldur’s Gate» og «Neverwinter Nights».

Dungeons & Dragons.

Jeg aner ikke hvordan man spiller det, utover det at man trenger penn, papir, og fantasi. Men jeg har gamle character sheets liggende, og en evig trang til å spille … så om noen forbarmer seg over en ensom, innadvendt gamer og vil ta ham med i spillet og la ham lære, så vil jeg være evig takknemlig.