Jeg forstår meg ikke på dem som vil ha ei hytte med moderne bekvemmeligheter og muligheten til å se nærmeste hyttenabo.

Jeg trodde hytte var til for kos og hygge, og for å komme seg bort fra hverdagens kjas og mas. Bare sitte der og føle på rå natur og være hel ved.

Jeg er ikke interessert i strøm og innlagt vann og kloakk på hytta. Jeg er ikke interessert i naboer eller nødvendigvis bilvei helt frem. Jeg synes det er helt greit å gå et par kilometer for å komme til hytta.

Drømmen er ei hytte på Dovrefjell, et sted «i nærheten av» Dovregubbens hall, hvor jeg bare kan hoppe av toget med sekken min og gå opp til hytta.

Gjerne med et lite fiskevann ved siden av for vann. Peis eller vedovn for matlaging. Stue med sparsommelig belysning. To til tre soverom.

Selvfølgelig lafta og isolert med reinlav, mose, og gamle aviser. Torvtak med noen trær voksende oppå. Og et solcellepanel og batteri i fall jeg skulle få behov for å lade opp mobilen.

Der skal jeg ha bøker og massevis av stearinlys og sitte i en lenestol og bare være i live.

Og det tar meg tilbake til starten av dette Øyeblikket. Hvorfor dra fra hverdagens kjas og mas for så å være fanget i kjas og mas på hytta? Det virker så … ulogisk!

Om du bare bruker hytta for rask tilgang til preparerte skiløyper og skibakker, kan du like gjerne ta inn på høyfjellshotell eller lignende. La meg anbefale Copperhill Mountain Lodge i Åre. Og for de som er som meg og ikke utstår ski i noen former, er det ypperlig å bare ligge i det oppvarmede bassenget og plaske med en halvliter eller en drink mens du ser på de forfrosne gærningene i bakkene utenfor.

Selvfølgelig, om jeg faktisk får meg hytte, blir det nok med strøm og vann – jeg er jo tross alt realist, men drømmen er fortsatt noe isolert på Dovrefjell eller i Bøverdalen med utedo og et digert lager av hermetikk …