web analytics

Jeg kan ha Turtles-grønne vegger om jeg vil, og dedisere et rom til kun LEGO

Nå skjer det. Under en time fra jeg skriver dette, så skjer det som har stjålet fokuset fra arbeid, spilling, spising, lesing, og verst av alt … Nyting av musikk.

Om under en time blir jeg boligeier. DET er veldig skummelt. Men samtidig befriende, særlig siden jeg har drømt om dette siden jeg flyttet hjem fra studiene på Steinkjer for syv år siden. Den gang skulle jeg bare ha et par måneders ferie, og så var det ut igjen.

Den gang ei. Jeg søkte på jobber relatert til multimedia (så med andre ord, det meste) i hytt og gevær (ja, jeg vet det ikke er hytt og gevær, men jeg liker det bedre), men ikke fikk jeg napp, og ikke kom jeg meg ut av gutterommet.

Det gikk greit så lenge jeg fortsatt var ung (det vil si, i tyveåra), men så fort jeg passerte tredve, ble det straks verre å bo hjemme. Særlig siden gutterommet var i kjelleren, og dere vet hva de sier om enslige menn over tredve på gutterommet i kjelleren hos mor …?

Nettopp. Så nå. Nå skal jeg endelig gjøre det. Jeg skal bruke all min ledige tid og blåse alle pengene mine på noe så dumdristig som et rekkehus. På Orkanger. Ikke en åtteetasjes sveitservilla ved Mosvannet i Stavanger. Ikke en fin leilighet på Øya i Trondhjem. Nope. Rekkehus.

Smak på det. Rekkehus er der hvor kjernefamilien bor. Jeg har verken hund, Volvo stasjonsvogn, eller 2,4 barn. Jeg har ingenting i et rekkehus å gjøre. Ikke vil jeg ha hund (jeg er et kattemenneske), ikke vil jeg ha stasjonsvogn (og i alle fall ikke Volvo, traktor/rånebil), og jeg vil ha et helt antall unger. Tør ikke engang se for meg hvordan barnet som er 0,4 ser ut.

Likevel er det livet mitt nå. Om under en halvtime. Det skremmer meg veldig, men samtidig … Samtidig blir det godt. Endelig få litt ansvar igjen. Endelig få bestemme selv (jeg kan ha Turtles-grønne vegger om jeg vil, og dedisere et rom kun til LEGO). Endelig få være alene og snakke så lite som jeg vil.

Jeg er glad jeg ikke flytter lenger vekk enn fem minutt unna foreldra mine. Og kanskje like viktig, katten min. Tar ikke med katta ned på Orkanger, for stor frykt for at hun skal bli påkjørt. Hun eier ikke bilskrekk. Jeg kan fortsatt komme på mandagsmiddag til mutter’n, og foreldra mine kan komme på søndagsmiddag hos meg. Så får de samtidig sjekket at jeg holder det rent i kåken min.

Det er med blandede følelser at jeg går inn i dette, og jeg har allerede en trang til å kaste opp Troika-en jeg hadde til lunch.

Men, jeg kan ikke sitte her å skrive lenger. Jeg har en signingsferd å komme meg til!