web analytics

– Jeg vurderer å lenke meg fast

Skogen var barndommens paradis … eller, det blir litt feil. Det var jo (og er fortsatt) min hjemby Stavanger. Men barndommens hverdagsparadis derimot … Jeg er oppvokst oppi «bakkan», på grense til marka, med Joplassen og den gamle demningen som lekeplass.

I skogen i Sagdalen sprang vi rundt med tollekniv og laget pil og bue og seljefløyter, vi bygde hytter, og lot som det var en eventyrskog full av bjørner, og vi trodde sånn på det mange ganger at vi endte ofte opp med å springe hjem mens vi klart og tydelig så bjørnen i hælene på oss.

Ved Joplassen var det en gang et grevlinghi, det var i alle fall det som ble brukt som forklaring på hvorfor vi ikke måtte leke for mye der. Det at huset var avstengt, var egentlig ikke noe problem. Det var lekende lett å klatre inn et vindu i første etasje på baksiden. Vips, så hadde vi et klubbhus.

Vi gikk også videre opp. Mot Lysthusflata. Jeg så aldri noe lysthus der, ei heller restene av tjernet hvor familien Richter hadde demmet opp en bekk, satt ut fisk, og hadde robåt. Men vi kunne fint leke. Kanskje spesielt i maskingeværstillingen – og ved de gamle skyttergravene. Minner fra tysk okkupasjon.

Når jeg i disse dager drar opp i bakkan, besøker foreldra mine, og tar meg en gåtur bak huset, er det mye som er forandret. Mye jeg ikke kjenner igjen, eller som bare sitter der som minner. Sterke, men samtidig vage.

For jeg har null problem med å se for meg hvor skiltet med bommen ved starten av Ulvåsveien sto. Eller huskestativet. Eller hvordan lekeplassen vår var, med fotballbane, falleferdig lekehus, gjerdet med et hull i der hvor en elg hadde prøvd og kommet seg gjennom, men ble sittende fast og måtte avlives. Og hvor vi hadde så mange fine pinsefeiringer. Skjønt, det hadde vi også på parkeringsplassen ved ovennevnte bom. Mye bål, «låning» av ved fra Silljakongen (eller hva det nå var han kalte seg), voksne som koste seg med hjemmebrygget, og vi barna og unge som halvnakne villmenn som danset rundt bålet og prøvde å hoppe over og gjennom det.

Det var en annen tid, en bedre tid, den gang bålene brant i store deler av bakkesidene opp gjennom dalen. I år så jeg egentlig bare et på Gjølme-sida, men jeg skriver meg bort.

Jeg gikk en tur her om dagen. Opp mot Joplassen. Lette etter ting som er borte, men som jeg fortsatt kan se klart for meg. Som nissehula, hvor vi alltid gikk med grøt på julaften. Ovennevnte Joplasshus, bekken (som i dag er inngjerda av grunner jeg ikke helt forstår) hvor vi pleide å klatre ned og drikke vann fra, og som på den andre sida var en bratt, liten foss som fortsatte ned mot demningen (vannverket i Nærviksdalen). Bekken lenger oppe hvor vi av og til fant rumpetroll (selv om disse vanligvis ble funnet i nevnte demning, hvor vi lekte mye – til tross for advarsler om kvikksand og hengemyr).

Og i bakhodet hadde jeg fortellinger fra den gangen jeg hadde o-fag på Orkanger barneskole. Hvor lærerinnen fortalte oss om hvordan det var funnet skjell og trilobitter oppe på Joplassen, da det var gammel havbunn for mange tusen år siden.

Jeg tar meg selv i å lure på hvor mye sånt de fant da de gikk inn for å voldta terrenget og lekeplassen min, og lot stedet ligge igjen som et åpent, pulserende sår. Eller da de sprengte ut bekkene. Fjerna alle restene fra husene på Joplassen og alt som kunne minne om at det hadde bodd folk der før.

Og nå vil det skje igjen, på Lysthusflata. Jeg vurderer å lenke meg fast.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.