web analytics

– Man kan leve veldig lenge på egne fettreserver

Så var høsten her. I skrivende stund er det 23. januar, men ute kunne det like gjerne vært oktober. Regnet høljer ned, og sneen som kom natt til i går er borte. Heldigvis.

Dessverre ser det ikke ut til at det holder seg bart og vått særlig lenge. Allerede over helgen meldes det om minusgrader og sne igjen. Fysj og fy. Jeg håper virkelig yr.no er like (lite) treffsikre som da jeg skrev Vær-Sjur tre ganger i uken og omtalte været med en feilmargin på 98,2 %.

Misforstå meg rett. Sne kan være fint og sånt. På bilder. Eller på fjerne fjelltopper. Og som isbreer. Og det er alltid fint om det begynner å sne på ettermiddagen julaften. Men utover det trenger vi virkelig ikke sne. Eller det som er enda verre, is.

Is isolerer. I alle fall meg. Jeg er jo egentlig en 96 år gammel mann, så jeg er alltid like skeptisk når jeg beveger meg utendørs på hålka. Uansett hvor godt strødd det ser ut til å være, så er det jo ikke det. Det er fortsatt glatt og jævlig. Det være seg om man går eller kjører. Risikoen for å falle og brekke lårhalsen og kravebeinet er alltid tilstedeværende.

Jeg har piggsko og brodder, er tung nok til at de burde virkelig få grep, og piggdekk på bilen selvfølgelig, fordi fuck it, jeg kjører ikke inn til Trondhjem uansett. Der jeg kjører trenger jeg piggdekk om vinteren. I alle fall på det føret vi stort sett har. At folk tør å kjøre rundt med piggfrie vinterdekk er for meg en gåte. Jeg prøvde det i fjor, aldri igjen. Ikke opp og ned «bakkan» på glattisen, i alle fall.

Så med andre ord, er det glatt, er jeg inne – om jeg ikke må ut. Man kan leve veldig lenge på egne fettreserver, for å si det slik. Og vann har jeg jo i springen. Holder ikke det, har jeg et tilsynelatende utømmelig barskap. Det har i alle fall vart siden jeg tok en pause fra fyll og fest det siste året som student tilbake i 2010/2011.

Men tilbake til det hvite helvetet …

Når jeg ser sne synker stemningen i meg betraktelig. Sneen symboliserer det tunge, mørke, kalde. Faenskapet. Tungsinnet truer med å invadere meg bare ved tanken. Et altoppslukende intet. Heldigvis finnes det noen der ute i mørket. «Jeg digger det». «Jeg synes det er perfekt».

Så lite skal altså til. Og nå har jo også sola snudd. Det blir fem minutt lysere hver dag. Og snart, snart kommer våren. I alle fall i hodet mitt.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.