web analytics

Så døden i hvitøyet da autovernet kom imot i rasende fart

Det tok sin tid. To måneder, faktisk. Man skulle ikke tro det gikk an. I en «by» (bystatus til tross, jeg nekter å kalle Orkanger en by) i «nisse landet Nårge» i det herrens år totusenognitten.

Men endelig, endelig har også jeg fått internett i kåken. Jeg er klar til å flytte inn, så dette blir nok det siste Øyeblikket om flytting og oppussing, om da noe ikke går alvorlig galt i løpet av neste uke. Vi kjenner alle til Murphy’s law, gjør vi ikke? Alt som kan gå galt, vil gå galt. Jeg er en svoren … tja, jeg vil ikke si tilhenger, men jeg tror på loven hans, for jeg har opplevd at alt har gått skeis så mange ganger.

Kjøpe kåk til litt mer enn jeg hadde sett for meg. Bruke veldig mye mer tid og penger på oppussing enn jeg hadde sett for meg. Jeg vet ikke om akkurat det går inn under loven, men om ikke annet så har vi i alle fall bading i saltvann. Sykling. Hoppe over en grøft. Trening i et håp om å få bukt med depresjonen, slik som alle sier man gjør. Julebord. Gjøre litt fark med kompiser. La min indre pyroman komme frem i lyset. Slike ting. Der kan jeg absolutt si at loven gjelder.

Bading endte nesten med drukning på Kypros i toognitti. Sykling førte til at jeg var under en halvmeter unna å havne under en buss, da en lurifaks kutta bremsene mine mens jeg var på skolen. Hoppe over en grøft førte til kraftig overtråkk og at jeg røk et par sener. Kunne verken gå eller kjøre på en måned etterpå, og har fortsatt ikke turt å sette i gang treninga igjen. Og når vi snakker om trening …

Jeg begynte på 3T i 2003 i et håp om å fikse min psykiske helse. Jeg holdt på i rundt ett år, før jeg ble for deprimert og angstfylt til å fortsette. Siden har det skjedd hver gang jeg har prøvd meg på det. Selv når jeg har holdt meg unna treningssenter og heller trent hjemme eller ute i naturen. Det hjelper kanskje for 9,9 av 10, men det hjelper ikke for meg.

Julebord gikk også galt. Jeg har kun vært på ett julebord, nettopp av den grunn. Jeg skled i ei trapp og falt ned. Våkna dagen etterpå mørbanka og veldig svimmel, med tidenes skallebank. Jeg trodde bare jeg var bakfull, men så feil kan man altså ta. Det jeg ikke fant ut før jeg kom hjem på kvelden neste dag, var at det nok var hjernerystelse jeg hadde pådratt meg. Ikke rart jeg følte meg jævlig og umotivert hele dagen i Bjugnhallen, mens resten koste seg med skøyter og curling.

Farkstreker endte med hull på kneet etter å ha blitt slept etter en bil, da sjåføren startet å kjøre før jeg hadde kommet meg helt inn, og foten min hang fast under passasjersetet. Jeg kan fortsatt se autovernet komme mot meg i en rasende fart, og var klar for døden. Og det å la pyromanen inni meg komme frem, har endt med smelta nylon i fingerledd og jeg har nesten starta skogbrann, to ganger.

S å ja, alt som kan gå galt, vil gå galt. I alle fall så lenge jeg er involvert.