Dere vet sannsynligvis at jeg er i maks dårlig form, men jeg tenkte at jeg skulle klare å gå mellom disse byene, siden alle jeg har snakka med om det, har sagt at det var fin vei hele veien, og da vi kom til Monterosso var det det. Men veien endte i en veisperring hvor det sto at veien var stengt og så endte vi opp med å gå den harde ruten oppe i fjellet for å komme oss til Vernazza.


Det var mildt sagt smertefullt. Det var en dårlig krøttersti, veldig ulendt terreng, og det gikk først mer eller mindre rett opp til vi kom til 168 moh, så litt bort, litt ned, mer opp, osv osv, til vi kunne begynne nedstigingen mot Vernazza. Veldig dårlig sti, til tider så smalt at man måtte gå sidelengs, og en kraftig manko på rekkverk, gjerder og lignende.

15 grader i lufta, sikkert noen grader varmere i sola, og vindstille oppe i fjellet kontra nede ved sjøen.

Og jeg i veldig dårlig form etter mange år med stillesitting, røyking, damping, og et svært usunt kosthold med mye junk og brus.

Først merka jeg det i lårene, etter hvert forsvant den smerten da jeg fikk et kraftig sting ut fra ingensteds som jog fra sida og opp i lungene og haka og ned i knærne, som var de neste jeg trodde kutta ut. Tett etterfulgt av leggene. Jeg hyperventilerte som en gæmlis med KOLS og pusteapparat som har bestemt seg for å springe maraton. Jeg gikk tidvis så bøyd at jeg nesten kunne krabbe oppover. Jeg ble veldig svimmel og hadde flekker foran øynene. Og selv om jeg hadde med eget vann og de andre gav meg vannet sitt, drakk jeg det fort opp uten å merke noen forskjell, så mye som jeg svetta.

Da vi etter noen timer kom frem til Vernazza, var jeg så skutt og ødelagt at jeg ikke trodde jeg kom til å komme meg derfra. Jeg fabulerte, klarte ikke snakke ordentlig, kom bare halvferdige setninger uten start eller slutt, og klarte ikke å gå rett.

Etter en halvliter vann, en øl, og noe brødmat, skulle vi videre. Jeg til jernbanestasjonen for å ta tog tilbake til La Spezia, for både familien min og jeg var smertelig klar over at jeg ikke kom til å klare å gå til de neste byene. Resten av familien skulle egentlig gå videre, men tok toget med meg til neste by for å gå de etter der, siden søss var sjuk og mamma hadde fått veldig vondt i det ene benet. Oda var selvfølgelig misfornøyd, for for henne var dette bare herlig, lett trening, og det var hennes rus som vi tok fra henne. Eller noe i den duren. Jeg klarte ikke helt å forstå hva hun sa

not attributable to the ini- amoxil saving life to treat. BMJ 1998;317:1309-12..

.

På stasjonen var det fullt kaos. 150 m kø før vi kom til selve stasjonen, og selvfølgelig ikke noe køsystem. Bare å pushe på og håpe man overlever. Selve perrongen var tettpakka, veien opp dit var tettpakka, og gata nedenfor var tettpakka, siden det ikke hadde gått noen tog de siste timene.

Når vi endelig kom oss gjennom og til perrongen, måtte vi likevel stå over 3 tog før vi kom med ett. Jeg toget tilbake til La Spezia, og begynte å prøve og finne veien tilbake til hotellet (som jeg ikke husket hva het eller hvor lå, alltid et godt utgangspunkt). På veien falt jeg om to ganger, fordi kroppen var så utslitt og fordi anklene ikke klarte å bære meg. Det til tross for at jeg gikk i et rolig Sjur-tempo, istedenfor det tempoet folk flest så ut til å holde

as walking causessensory experience. This may lead to inability in initiating sildenafil 100mg.

.

Og fikk etter hvert høre at familien måtte ta toget, de også, siden stiene de skulle gå var stengt av ras (ikke overrasket). Jeg fant til slutt frem til hotellet på slump, da jeg kjente igjen noen steder fra da vi var ute og spiste i går, og klarte å stavre meg inn, bort til rommet, for så å kollapse inn døra. Noen sekunder på gulvet (som føltes som mange minutt), og jeg var oppe på beina igjen, og nå er jeg så tom og utslitt og fylt av melkesyre, at jeg ser frem til en rolig dag på hotellet i morgen, mens alt er stengt og fryd og gammen.