Som nevnt i forrige post, dro vi på tirsdag ettermiddag / kveld innom et kunstgalleri. Nærmere bestemt San Francisco Art Exchange.

Til dels fordi jeg var småkald, og til dels fordi vi så noen interessante bilder av Jimi Hendrix og The Beatles utstilt i vinduet …

Der inne ble vi ønsket velkommen av Anna, datteren til sjefen sjøl, som de neste timene (til tross for at galleriet egentlig hadde stengt for dagen) brukte arbeidstiden sin på å geleide oss rundt i hvert eneste rom, og fortelle oss historien bak så å si alle bildene.

Vi startet så smått med bildene i hovedrommet, de som først fanga interessen vår. Det var overnevnte fotografier, samt en hel haug med bilder av Shepard Fairey, og orignalene av Jim Marshall, side om side. Pappa hadde ikke hørt om ham, men jeg har sett dokumentar, The Simpsons-episoden, og en haug av Obey-bildene hans og andre kunstverk, så jeg ble litt overveldet da jeg kom inn og kjente dem igjen.

Neste rom var Beatlemania-rommet. Du og du, der var det mange godsaker … Tegninger av Klaus Voormann, den ikoniske Abbey Road-photoshooten av Iain Macmillian, og flerfoldige andre bilder. Pappa begynte å fortelle om den gangen i 1971 da han møtte Paul og Linda McCartney på hotellet etter en Wings-konsert i Oslo og at han fikk autografene deres (som han nå ikke aner hvor er, selvfølgelig), og Anna kom med mange flere historier, i all hovedsak relatert til bildene. Hun lurte på om vi hadde lyst til å se mer, og fjerna kjettingen som sperra av trappa til andre etasje.

Vi gikk selvfølgelig opp, og det var like «wow» som det hadde vært å komme inn først. Fotografier av Syd Barrett, The Rolling Stones, og mange andre ikoniske band og artister fra den tiden, og flere av de klassiske Vargas-pikene. Anna lurte på om vi kjente dem igjen, og pappa sa han hadde sett dem før, men visste ikke hvor. Anna foreslo Playboy; bingo! For pappa fikk farmor til å kjøpe bladene til seg da han var 12 – 13 år gammel, fordi det var så mange gode intervjuer. Det hadde ingenting med damene å gjøre. Særlig …

Etter å ha sett på flere fantastiske bilder, og fått bakgrunnen for dem (deriblant en giclée av Muhammed Ali, og en giclée av “the white rabbit”, sistnevnte gjort av Grace Slick, kjent fra Jefferson Airplane), gikk vi ned i hovedrommet igjen. Her fortalte Anna oss mer om Jim Marshall og historien bak bildene som herr Fairey brukte, før vi gikk inn på bakrommene, også de fylt med mange godsaker.

Det blir for mye å nevne alt, men om ikke annet var det et flott bilde av Barack Obama som sitter og vipper på en stol i det hvite hus; et veldig sjeldent bilde av Egypts president – Anwar Sadat, sammen med statsministeren – Menachem Begin av Israel, og utenriksministeren av Israel – Moshe Dayan. Bildet ble tatt av Shahrokh Hatami under fredsforhandlingene mellom Israel og Egypt i 1977, og var ikke blant de dyreste, men dyrt nok for min pengebok. Det var også mange bilder av Martin Luther King, jr. der, samt flere av David Bowie fra Aladdin Sane-perioden. Og så må vi ikke glemme de to bildene som virkelig var noe; et bilde fra “the Summer of Love”, 1968: På gatehjørnet Haight og Ashbury i San Francisco, hippier. Bildet ble brukt på flere forsider i kjente publikasjoner, og er tatt av Jim Marshall. Man ser flere halvkjente bandmedlem, samt den kjente fotografen Ethan Russel.

Og så har vi det bildet som fikk både pappa og meg til å gå “Wow!” og som ledet oss dypere ned i kaninhullet. Et veldig flott maleri av Ron Wood. Og det var flere. Mange flere. Wood bruker nemlig galleriet til å selge bildene sine, og har hatt flere utstillinger der. En av historiene Anna fortalte, var at på en utstilling, hvor Wood gikk mellom sitt private rom der og bildene, og etter hvert satt på “rommet sitt” og drakk og klådde på og flørtet med serveringsdamene, og det ble så ille at Annas far etter hvert måtte gå opp og snakke til ham og passe på servitrisene.

Dette førte oss også inn på bakrommet, hvor vi så enda flere bilder som tok pusten fra oss begge, men det var bare en forsmak, for Anna lurte på om vi ikke ville være med opp på lageret. Klart vi ville det. Der oppe var det enda flere historier, og hvis veggene i det galleriet hadde kunnet snakke, hadde de nok kunnet fortalt oss enda mer, for siden 1983 har det foregått mye der.

Vel inne på lageret, begynte Anna å vise oss Ron Wood-original på Ron Wood-original, og pappa nevnte at han hadde en bemidlet onkel som klart og tydelig kunne være interessert i flere av disse maleriene, tresnittene, og alt annet. Som originalen av bildet som etter hvert ble til coveret for “Beggars Banquet”. Vi fikk også se det langt på vei dyreste bildet de hadde, et maleri av Roger Dean. Originalen av bildet som ble brukt som cover for Yes’ “Relayer” fra 1984. Hoi! Det hadde en fin, liten prislapp på $6.000.000. Eller rundt 49 millioner norske korner. Men jaggu var det flott.

Og blant alle disse fantastiske bildene av Wood og Russell og Marshall og Dean og Slick, og alle de andre, var det noe som stakk seg ut for min del. Jeg leste nemlig navnet “Thorgerson” på noen av hyllene, og det kunne jo bare være én person, så da Anna spurte meg om det var noe jeg var interessert i å se, svarte jeg at jeg leste “Thorgerson” på hyllene, det kunne ikke tilfeldigvis være Storm det var snakk om?

Selvfølgelig var det det. Storm Elvin Thorgerson, den ikoniske fotografen som sammen med teamet sitt, Hipgnosis, laget alle Pink Floyd-covrene, unntatt “The Wall” og “Endless River”. For ikke å snakke om cover for Muse, The Cranberries, Led Zeppelin, og mange andre Vær-Sjur-favoritter.

Hun dro frem den ene originalen etter den andre, og viste vei og fortalte blant annet om de mange versjonene av «The Dark Side of the Moon», og viste frem de forskjellige bildene fra «Prism», fortalte at det var statuer som faktisk eskisterte i det bildene ble tatt. Også statuene på «The Division Bell» eksisterte, i alle fall da bildet ble tatt. At Thorgerson var litt spesiell, kom frem da hun fortalte om shooten for «A Momentary Lapse of Reason»-shooten. De drassa med seg tusen senger ned til ei strand, linet dem opp for bilder, og så begynte det å regne, og Storm avbrøt det hele og sa at de bare måtte pakke sammen igjen og gjøre det en annen gang. De andre som var der trodde visst ikke at han var riktig navla, og det var han vel ikke, heller, men det er en annen sak.

Jeg kunne skrevet mye, mye mer om Storm og hans mange fotografier der inne, også de som ikke var relatert til Pink Floyd. Galleriet hadde samlebokser, må vite, men jeg må videre. For det var mye annet, også. Som Linda McCartneys fotografier, også de samlet sirlig i en boks, Pattie Boyds fotografier og malerier, deriblant «Layla»-coveret til hennes andre mann, Eric Clapton (den første var George Harrison), og også Boyd hadde en interessant historie relatert til galleriet. De overtalte henne til å ha en visning med bildene sine, og det var første gang de ble vist offentlig. Den eneste andre gangen de har blitt vist, var «a little museum in Norway». Det viste seg å være utstillingen på Rockheim i 2014, som jeg irriterende nok gikk glipp av, selv om jeg visste om den.

Etter å ha blitt overveldet gang på gang av den talentfulle Anna Hartley, måtte vi komme oss tilbake til hotellet for å la alt sammen synke inn over oss. Jeg hadde huet fullt av ord, tanker, og bilder som måtte ned på papiret (men det er ikke før nå, flere dager etter at vi kom tilbake til Norge, at jeg skriver det ferdig). Og vi fikk heller ikke dra med en gang, heller. Vi fikk med oss flere visittkort, skrev oss på mailing-listen deres for å få en PDF med historien til galleriet (den var absolutt noe å lese, det skal jeg hilse og si), og vi fikk enda flere historier om Storm.

For å avslutte dette innlegget, skal jeg ta en av de mer spesielle.

Storm Thorgerson skulle ha en utstilling på galleriet. De hadde hengt opp alle bildene hans, men han kom en uke før (de fleste utstillere kommer maks et par dager før) for å være sikker på at alt hang korrekt. Det gjorde det ikke. Det var en feilmargin på noen centimeter, og det kunne han ikke ha noe av. Etter flere dager med flytting av bilder rundt om i galleriet, hvor sjefen sjøl, Annas far, Jim, holdt på å be mannen om å ta med seg bildene sine og sette seg på første fly tilbake til England, ble det endelig ordning i sakene, men det var bare én ting … Galleriet manglet «flow». Han ba dem om å slå hull i veggen og lage en portal, dagen før utstillingen skulle åpne. Det var ikke sjans i havet for det, så Storm måtte til slutt gi seg, men da de pusset opp en del år senere, gjorde de som han sa, og laget en portal i veggen, og på toppen står det «Storm’s arch».

Samlepost for film og bilder
Bilder