Jeg liker når det blåser.

Sterkt. Kraftig. Husristende.

Som når jeg er ute og går tur og kjenner regnet (eller som nå, sluddet) piske meg i ansiktet mens tårer og blod blander seg i en herlig miks. Da … Da føler jeg at jeg lever. Det skjer ikke så ofte, for det bør helst være bart ute. Jeg er som Bambi på glattisen, det være seg med brodder eller piggsko, så på dette føret tør jeg ikke gå ut. Ikke her. Ikke på Orkanger.

Men om jeg skulle befinne meg på kysten, for eksempel på Hongsand i Roan – eller et annet sted på Fosen, f.eks. på Ørlandet, da er det herlig, da. Men Hongsand er best. Bare sitte i det rundt 100 år gamle huset og kjenne hvordan vinden tar tak. Lure på om det er nå det letter og man flyr på sjøen. Se hvordan skummet fra bølgene ligger igjen på vinduene som vender mot sjøen. Eller enda bedre. Våge seg ned i fjæra, eller ned til stranda. Opp på en haug, våge livet ute på et svaberg, eller vandre bort en molo … Pur lykke. Rett og slett.

Men det er også fint å sitte inne. Bare føle hvordan vinden tar tak i huset. Selv nå, i det nyeste huset jeg noensinne har bodd i (bygd i 1996, men av og til skulle jeg nesten tro det var bygd på 70-tallet, med tanke på all linoleumen). Men jeg sitter altså her. I en lenestol på biblioteket og kjenner på hvordan det kan være helt rolig. Typ stille før stormen – før et vindkast eller flere plutselig tar tak og truer med å rive hele rekkehuset av grunnmuren. Det skjer jo selvfølgelig ikke. Det er mer solid enn som så, men jeg lurer på om parabolen overlever dette. Jeg håper det, for fyker den, faller den sannsynligvis rett ned på glassbordet som står under. Jeg burde ha tatt det inn før vinteren satte inn, selvfølgelig, men plassmangel. Og min evige «mañana, mañana»-holdning satte en effektiv stopper for det. Samme med det jeg har røsslyng i, og vannkanna. Og grillen. Sistnevnte er heldigvis lenka fast i veggen og sikra med hengelås.

Men jeg roter meg bort. Jeg sitter jo her og koser meg med vinden. Kroer meg sammen under et pledd med laptopen på fanget. Fingrene løper over tastaturet mens noe populærmusikk står på i bakgrunnen. Julie Bergan. Egentlig ikke hørt så mye på henne før, men siden hun kommer til Orkanger til sommeren, så burde jeg jo gjøre meg litt klar for hva jeg kan komme til å høre. Om jeg drar på Parkliv eller sitter på terrassen.

Og ute blåser vinden. Det er lett bare å lene seg tilbake, lukke øynene, og mane frem bildene fra underbevisstheten. Blant annet det som tilsynelatende har brent seg fast på netthinna.

En hund i full matrosmundur

. Hatt, skjorte, og sånn bukse som er veldig vid nederst. Det ser ganske komisk ut, og jeg klarer ikke la være å humre litt for meg selv når jeg ser det. Og i kveld blir det levende. Matroshunden (på alle fire selvfølgelig, vi menneskeliggjør vel ikke dyr, gjør vi vel?) på en gammel skonnert, og bak roret, en kvinnelig kaptein, kledd som Keira Knightley når hu er kaptein på skuta i en av «Pirates of the Caribbean»-filmene. Men bare klærne. Utseendet er en annens.

Og ute rister huset mens sluddet pisker mot vinduet. Jeg transporteres ut på bøljan blå og til drømmeland.