web analytics

Gotta catch ’em all!

MDG-politiker Eivind Trædal skrev på Twitter i 2016:

«Mann interesser over tid:

0–12 dinosaurer o.l.

12–35 damer

35– gradvis mindre damer og mer lokalhistorie.

Til slutt bare lokalhistorie.»

Jeg føler det stemmer godt. Bare bytt ut lokalhistorie med slektshistorie. Og at det definitivt kom før i fjor. Farfar laget slektstre til meg da jeg var liten. Jeg vil tro det startet der. Selv om interessen ikke helt var der de første noen og tyve årene. Jeg døste i hvert fall ofte av når han doserte om slekta og pekte på portrettbildene som hang på kontoret hans og lurte på om jeg husket hvem det var. Jeg husket det aldri, og selv den dag i dag, etter å ha sett bildene gud hjelpe meg hvor mange ganger, er jeg usikker på hvem det er. Er dette Willien? Er det Palmer? Er det Lars? Gudene vet. Alle så jo like dystre og mørkkledde ut på fotografi i de dager. Gud forby at omreisende fotografer bare fikk lyst til å ta et øyeblikksbilde av gårdsfolk og publisere det, liksom …

Noe av det første jeg gjorde da jeg begynte å fatte skikkelig interesse for det, var å opprette mitt eget slektstre. Jeg husker pappa hadde noen egne program for det, men jeg forsto meg ikke helt på det, og gikk til min kjære verdensvev i stedet. Der var det MANGE alternativ. Dog, de mest fremtredende var nok Geni og MyHeritage. Jeg gikk for førstnevnte, men interessen dabbet raskt av da jeg innså jeg måtte betale.

Så gikk det noen år til, før jeg bestemte meg for å prøve på nytt. Denne gangen med litt månedlig cash innabords, og nå på MyHeritage. Det gikk radig. For det første fordi jeg kjenner godt til nær slekt (mammas søskenbarn på morssiden og pappas søskenbarn på farssiden, en del av sistnevnte er som søskenbarn for meg, grunnet aldersforskjellen), og for det andre fordi farfar jo hadde gjort mye av grunnarbeidet. I tillegg er sider som MyHeritage ganske hendige, for du kan bare trykke på en liten, grønn knapp, og vips dukker det opp andre som har den personen i sitt slektstre, og er det kanskje samme person?

Veldig lett og raskt, men ikke særlig kildekritisk. Men det bryr ikke nødvendigvis noen og tyve-åringer seg om. Til den grad at jeg nå, i mitt seks-og-tredevte år, sitter og retter opp de feil mitt yngre jeg en gang gjorde. Godt hjulpet av digitalarkivet med sine mange kirkebøker (til og med de som er uforståelige fordi klokkeren ville spare plass og blekk), arkivverkets forum med mange dyktige slektsforskere og spørrelystne amatører som meg selv, og de mange bindene av NST, som man kan kjøpe for en hundrings her, og en hundrings der. Og selvfølgelig … bygdebøker.

Hvor hadde slektstreet mitt vært uten bøker som «Bjørnørfolket», «Bjerkreimsboka», og «Ætt og heim»? Gudene vet. For ikke å glemme «Diplomatarium Norvegica», selv om jeg virkelig ikke skjønner språket. Heldigvis er det mange før meg som har gjort den jobben.

Og én ting er det å finne nær slekt. Det er fort gjort. Noe helt annet er å grave seg bakover og se hvordan du kan finne kilder som beviser at det stemmer. Og så finner du kjentfolk. Vel, kjente folk. Jeg kan ikke si at jeg kjente folk som levde for 100 til 700 år siden. Så sitter du der da, og innser at dikteren (og politikeren) Arne Paasche Aasen (han med «Blåveispiken», vet du) var din mormors halv-firmenning. Eller at den store moromann Rolv Wesenlund var fetter til din fars femmennings kone. Det er med slektsforskning (for meg), som det er med Pokémon for Ash Ketchum. «Gotta catch ’em all!»

Og er man interessert nok, kommer man seg tilbake til kongerekka og vel så det. Ifølge Ynglingesagaen var jo æsene og vanene fra Asia, og følger man linjene bakover baki der er man fort på skyterne og gamle hellenistiske folk, før du plutselig oppdager at hei, der er Herakles, da er veien kort til andre mytologiske vesen, og så sitter du der da, med Khronos og Gaia i slektstreet. Men da er vi tilbake igjen på det med kildekritikk da, og at man ikke nødvendigvis skal bruke norrøn og gresk mytologi som kilder.

Da er det tross alt litt bedre med kongerekka. Vi vet jo at de har levd via mange nok historiske kilder vi mener vi kan stole på (uten at jeg skal bli for filosofisk her og nå), men å finne direkte etterkommere 1000 år tilbake i tid, den er verre. Arkiv og gårder har brent ned, og tida rundt svartedauden er ikke akkurat den enkleste å finne folk i. Dog, jeg er fortsatt fornøyd med å ha gravd meg langt nok tilbake i tysk adel (hei, von Aphelen/Affelen og von Hohenlohe) til at jeg kan konstatere med sånn 90 % sikkerhet at slekta på mormorsida en gang var adelige. Og det er mange nok navn ellers i slekta til å stadfeste en viss adel hist og her. Som Smør, Benkestok, ymse svorske konger og hellige hespetrær.

Og siden jeg er som jeg er (se sitatet oppi der), har jeg selvfølgelig funnet min vei til nåværende kongehus, de tre Napoléonene, og da også selvfølgelig svensker, dansker, portugisere (hei, Pedro I av Brasil), briter, og tyskere. Noen grader inngiftet, men jeg tar det jeg finner. Men når folk påstår at kongehuset vårt er tysk, så føler jeg at jeg må protestere. Det er minst like mye (om ikke mer) fransk og italiensk.

Så er det interessant i mine øyne, når jeg loker rundt i den inngifta slekta, mye via noen rikfolk i Hemne (som Falch-slekta) hvor mye annet man finner. Der er tråder og røtter til alt som kan krype og gå av mennesker fra historien. Henrik Ibsen, Edvard Grieg, Edvard Munch, Ole Paus, Bredo von Munthe af Morgenstierne, Margrethe Munthe, Adressa-grunnlegger Martinus Lund Nissen, Bokken Lasson, Jens Stoltenberg, Gerhard Heiberg, og jeg vet ikke hva.

Om ikke annet har jeg nok av unike navn til eventuelle efterkommere, om den tida kommer. Time vill sjåvv.


Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.