Jeg håper egentlig ikke Norge åpner igjen, og jeg gruer meg til den dagen det skjer. Sannsynligvis er det altfor tidlig, og vi må stenge ned. Igjen.

Misforstå meg rett, jeg synes det å måtte gå med munnbind er helt jævlig, uansett hvor nødvendig det er for å hindre at jeg sprer eventuell smitte jeg bærer uten å vite om det. Det dugger som faen på brillene, uansett hva jeg gjør. Det er jævlig å puste gjennom dem, og jeg svetter sånn at det er søkkvått etter få minutt. Litt problematisk å ta av seg munnbindet og sette på et nytt et inne på butikken.

Men jeg slipper å forholde meg til å få intimgrensa voldtatt hver gang jeg beveger snuten utenfor døra, eller om det ringer på døra for den saks skyld. Selvfølgelig. Noen klarer ikke å holde seg unna – selv om man skal holde avstand – og prøver man å skape den meteren så følger de faen meg etter. Slike folk er håpløse. Men det er også greit når det ringer på døra og begge parter hopper en meter tilbake når døra åpnes, for sikkerhets skyld.

I tillegg så har vi hjemmekontor. Redaktøren min må tvinge meg ut herfra med våpen. Jeg vil ikke tilbake til kontoret. Hjemmekontoret har kanskje ført til noen (en del) flere migreneanfall, men jeg har i det minste ikke jobbrelaterte angstanfall i snitt tre ganger i uka. Bare det er verdt det for å sitte på kjøkkenet her med god luftkvalitet og tilgang til hva jeg vil ha av mat og drikke. Og jeg slipper (sorry kolleger) å forholde meg til mennesker om jeg ikke vil. Enda bedre. Det sosiale får jeg utløp for ved å gå på butikken og si «Hei», «Ja, takk» til pose, «Nei, takk» til kvittering, og så en avskjedshilsen til vedkommende i den betjente kassen. Og Twitter. Jeg må ha Twitter. Det er familie og venner i ett.

Ensomheten er uansett en del av livet jeg bare må lære meg å leve med. I alle fall enn så lenge. Sosial angst (blant annet) er veldig hemmende for å finne de personene som gir meg energi, men det har jeg skrevet så mye om før. Det blir ikke noe langvarig om dette nå. Jeg får som nevnt dekket det basale sosiale behovet med å gå på butikken. Og i motsetning til mange andre har det ikke vært noe forskjell for meg før og etter pandemien.

Selvfølgelig, den gjør det ikke enklere, men all den tid jeg vegrer meg for å bli smittet og får angst av å ta bussen/kjøre over 50 km/t, blir det heller ikke gjort noe med. Ingen byturer på denne karen. Og selv om jeg er påmeldt vaksinering, er jeg fortsatt høyst usikker på når det vil skje (neppe i 2021), og om jeg også vil bli vaksinert mot virusmutasjonene, så selv etter vaksinen, vil vi nok fortsatt bruke munnbind, og jeg vil fortsatt holde meg hjemme for å unngå smitte. Dette er jeg sannsynligvis i mindre tall om, vel og merke.

Takk dere selv når fjerde og femte bølger renner inn over landet vårt. Vi blir aldri ferdige så lenge dere skal åpne opp dette landet hele tiden.