web analytics

Det kroppslige forfallet er en realitet

De siste to ukene har jeg slitt med lumbago. Jeg vet vel hvorfor jeg har fått det, men jeg liker ikke å innse det.

Helga etter St. Hans satt jeg på en stein i ei fjære utover mot Geitastrand i noen timer. Det var varmt og slikt, det var ikke det, men en stein gir ikke mye støtte for en rygg, og jeg satt fremoverlent i tillegg, så at det gikk som det gikk er ikke så rart.

Men det er ikke bare steinsittinga som har skyld. Hadde det enda vært så vel. Nei, det er bare å innse det først som sist. Etter fylte 35,5 år, må jeg bare innse at jeg ikke lenger er noen ungfole. Det kroppslige forfallet er en realitet. Der jeg før kunne sove noen døgn i strekk uten å være mer enn litt omtåket og dehydrert når jeg våknet, får jeg nå influensasymptomer om jeg sover mer enn syv timer. Kroppsklein, haupin, og en følelse av muskelatrofi (muskelsvinn for dem som ikke kommer fra en legefamilie).

Om jeg bare sitter og leser i noen (jamfør åtte–ti) timer, får jeg vondt i nakken og øynene, mens jeg som student fint kunne tilbringe en hel sak i senga med en stabel bøker og bare bli liggende der og lese meg gjennom dem i 14–15 timer, før jeg snudde meg over og sovnet igjen.

Og altså. Lumbago?! Da legen sa hva det var etter en undersøkelse, var min første tanke at jeg verken var gammel nok, overvektig nok, glad nok i sigarer, cognac, og unnasluntring, og definitivt ikke kaptein nok. Det er en tegneseriesykdom. Hva blir det neste? Podagra og isjias?

Jeg fant snart ut at lumbago bare var et annet navn for uspesifikke ryggsmerter, men jeg forbinder det i all hovedsak med kapteiner i tegneserier. Jeg har et vagt minne av at det var noe som rammet kaptein Haddock i Tintin, men også at kaptein Vom led av det innimellom all podagraen og julingen av unger. Jeg vil anta han ikke hadde bekkenet i rett positur da han slo barna, så han fikk vel som fortjent. Men jeg? Jeg har ikke slått en unge i hele mitt voksne liv (hva jeg gjorde som barn, er en annen sak, men jeg føler ikke at jeg var så voldelig den gang heller).

Men hva blir det neste? Synet er ikke som det var – vel, greit nok, det har ikke vært som det var siden midten av nittitallet. Blodtrykket er lavt, jeg blir svimmel når jeg reiser meg og om jeg ikke passer på, ender jeg opp der jeg satt igjen eller rett og slett svimer av. Jeg er i generelt dårlig form, dørstokkmila er høy, og jeg er beleiret av noen skrikende djevler som bruker biologisk krigføring mens de stuper ned mot meg. Bare fordi avkommet deres følte det var logisk å hoppe ned fra et tak og lande i haven min. La meg bare si at jeg hater urbane måker. For når jeg går ut ytterdøra og det første jeg ser er de knallrøde øynene til Satan selv i måkeham komme mot meg i hundreogørtogførr, mens ulyden sprenger trommehinnene mine, da er det bare å snu på hælen og komme seg inn igjen. Blir ikke mye fysisk aktivitet av sånt noe.

Selvfølgelig, jeg trenger per definisjon ikke å gå ut døra for sånt noe. Jeg har yogamatte og strikk opp og i mente. Og jeg har en bortlånt kettlebell jeg sikkert kan be om å få igjen. Og en trapp å gå opp og ned. Men sistnevnte er jeg skeptisk til. Jeg har den egenskapen at når jeg blir sliten, øker jeg tempoet. Først får jeg anginasymptomer, og om jeg ignorerer dem (fordi litt til, bare litt til er en farlig egenskap), svimer jeg rett og slett av. Det har hendt mange ganger opp gjennom åra. Vanligvis under trening. Nok en grunn til at jeg trener lite.

Sist gang jeg gikk trappene (som trening), hadde jeg som mål å gå opp og ned 50 ganger. Burde være greit, ikke sant? De første 40 var faktisk greie. På den 48. kollapset jeg og rev med meg rekkverket fra en del av veggen da jeg hadde ett trinn igjen. Det ble ikke noe mer gåing den dagen. Siden har jeg hatt et dårlig forhold til trappen. Særlig siden jeg nå mangler en rekkverksbit og har balanse som en hval på land (en forskningsrapport jeg leste her om dagen sier at grunnen til at etterkommerne av det lille hjortedyret jeg fortalte om for noen Øyeblikk siden trakk til vannet, var på grunn av det det indre øret deres krympet og gjorde dem svimle).

Jeg burde fikse det rekkverket en dag, men da burde jeg først bli ferdig med å male veggen, og det skjer ikke med det første. Å male veggen i ei trapp er noe jeg er skeptisk til. Greit nok den biten jeg kan ta stående, men å sette en stige opp er langt verre. Dessuten føler jeg meg ikke i fysisk form til noe maling heller. Sist jeg malte (for tre år siden, i innspurten av oppussinga før jeg flytta inn, for de som husker de oppussingsfylte Øyeblikk-ene fra den tiden), holdt jeg på å male på meg senebetennelse. Jeg er for avhengig av armene mine til å la det skje igjen. Det enkleste hadde vært å leie et malerfirma, men det har jeg jo ikke økonomi til. I alle fall ikke nå som renta stiger og jeg må ut med 1500 mer i måneden på boliglånet.

Men jeg snakker meg bort, som vanlig. Det er kanskje derfor dere leser? Lurer dere på om jeg husker på hva det opprinnelige temaet var og om jeg kommer meg tilbake før jeg går tom for plass? Jeg vet jeg gjør. Jeg må stoppe meg selv etter hvert, slette noen avsnitt, og prøve å finne ut hva jeg egentlig tenkte å skrive før jeg sporet meg selv av.

Jeg ser på faren min. Han er tredve år eldre enn meg, og i langt bedre form enn hva jeg noensinne har vært i mine 36 år på denne planeten. Og jeg vet jo hvorfor. Han holder seg i form og spiser sunt. Jeg gjør ingen av delene. Jeg har hatt en langt mer usunn diett, det har jeg, og etter at jeg begynte å steke røtter og ovnsbake knoller (vel å merke i smør og honning, med masse parmigiano-reggiano), har jeg blitt sunnere, men jeg får langt fra alle de nødvendige byggestenene kroppen helst vil ha. Som Omega-3, vitamin D (dørstokkmila igjen, samt trøndersommer), folsyre, jern (blir lite kjøtt også, bortsett fra pepperonibitene på Grandiosa-ene jeg hiver i meg) osv. Det går i bønner (protein, woo), gulrøtter, kinakål, og potet, men der stopper det stort sett. Resten fylles ut med pasta og ostesmørbrød, og hva enn folk som inviterer meg på middagsinvitasjoner jeg faktisk takker ja til serverer.

Men jeg har levd 35,5 år. Jeg har klart meg så langt. Så får jeg bare fortsette å ha lumbago. Om den fortsatt er der om 40 år (og om jeg fortsatt er i live), kan jeg i det minste stabbe over dørstokkmila og komme meg på lokalet for å danse boogie.


Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.