web analytics

– Da jeg kom tilbake, var både hesten, politidama, og to øl borte

April nærmer seg slutten, og om man faktisk forlater kåken, kan man glimte til og se rød-, blå-, og sortkledde (samt en og annen grønnkledd) personer på butikkene og gatene. Noen ganger med unger rundt seg, som ønsker visittkort med grove vitser de kanskje (ikke) forstår. Det får meg til å innse at tida flyr. Jeg er ikke lenger noen ungdom.

Skjønt, det var jeg vel egentlig ikke sist jeg var russ heller. Jeg var tross alt i mitt enogtyvende år. Men første gang jeg var russ, da var jeg ungdom. Hele 17 år, absolutt godkjent som både tenåring og ungdom. Jeg har gode minner fra begge russetidene mine. Og noen mindre gode minner, men de blir stort sett overskygget av de gode, og de berusede. For det var mye alkohol, særlig i den siste. Jeg hadde ikke bil, noen av gangene.

Den første gangen fordi jeg var én av to blåruss på pHollo, og knapt kjente noen andre som var russ det året. Den andre gangen hadde jeg planlagt å være på bil, og hadde snakka sammen med andre folk, men så ble jeg kasta ut til fordel for noen andre. Noen med lappen. Der og da var det jo litt sårt, men gjort er gjort, og jeg hadde en fin tid likevel. Selv om det var vanskelig å komme seg fra Trondhjem uten transportmiddel.

Jeg sov i busskuret ved Prinsen, under busker på Marinen, eller vandra gatelangs i Midtby’n med en kasse øl som ble tommere og tommere etter hvert som timene gikk mot grålysningen. Jeg har et morsomt minne fra sistnevnte gang.

Jeg hadde satt meg ned på trappa utenfor en butikk i Nordre (eller Munkegata) med ølkassa mi og drakk, fordi man blir lei av å vandre rundt, selv med kong alkohol ved sin side. Så kom en ridende politibetjent bort til meg og sa at jeg ikke kunne sitte der og drikke og at jeg måtte komme meg hjem. Jeg forklarte hvordan ståa var og sa til henne at jeg bare skulle rundt hjørnet for å slå lens, og at hun bare måtte forsyne seg av øl mens jeg var borte.

I ettertid kanskje ikke så lurt å si til politiet at du skal urinere offentlig på en husvegg, men så langt tenkte jeg ikke. Uansett, da jeg kom tilbake, var både hesten, politidama, og to øl borte, og det var ingen andre å se, så jeg liker å tro at hun tok en til seg selv og en til hesten.

Andre ganger fikk jeg sitte på i bilene til folk, eller jeg tok overprisa taxi hjem. Men som oftest hadde jeg en måte å komme meg tilbake til Orkanger på, og når vi farten rundt i dalen, satt jeg som oftest på en bil. Jeg var jo offisiell russefotograf, og hadde et mangeårig rykte på meg som festfotograf. Det er klart jeg skulle være med for å bevitne alt sprellet de fant på. (Langt fra alt ble dokumentert, vel å merke, og det er kanskje like greit, sånn i ettertid, selv når minnene forsvinner til demens en gang i fremtiden.)

Jeg håper årets russ storkoser seg like mye som jeg gjorde, og at de får langt flere gode enn dårlige minner, som vil vare livet ut. Og hvis de ikke lykkes i år, er det ikke så vanskelig å være russ igjen. Det være seg ved å velge en annen videregående utdanning, eller ta på seg klærne flere år senere for å finne seg en eksrussefest. Det er nok av andre som også savner russetida.


Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.