web analytics

– Hvor er min sjelevenn som vil spise kake?

Jeg er en kakemons. Jeg er kanskje ikke så dreven på å bake dem (og i alle fall ikke på å pynte dem, men det er vel en grunn til at jeg har en 2-er i Kunst og handverk fra ungdomsskolen uansett) som jeg er til å spise dem, men jeg gir det alltid et ærlig forsøk, så får det gå som det går. Ofte går det bedre enn forventet. De smaker alltid bra, men det er ikke alltid de ser like bra ut, så lenge jeg ikke gjør noe som er umulig å fucke opp, som slutty brownies. Eller noe som er vanskelig å fucke opp, som tiramisù (men det er vel mer en dessert enn en kake).

Forrige uke doomscrolla jeg TikTok for å prokrastinere noe, sikkert jobb, som man jo gjør, og da dukket en ostekake opp i åsynet mitt. Ikke en sånn vanlig ostekake som jeg foretrekker å spise, du vet, en sånn med gelélokk som bare er frisk og god, men en skikkelig amerikansk en, eller i alle fall engelsk. Utseendemessig kunne den minne om noe av det jeg prøvde å komme meg gjennom på The Cheesecake Factory over Macy’s i San Francisco for fem og et halvt år siden. Det var umulig den gang. Jeg vet ikke om jeg hadde kommet noe lenger i dag. Men jeg skriver meg delvis bort. Den kunne også minne om en oreo dream cake, som jeg prøvde å lage en gang for mange år siden, før jeg flytta til Steinkjer for å studere. Jeg husker jeg åt ett stykke av den, og den var så mektig at den ble stående i kjøleskapet i en uke uten at noen ville røre den, før jeg motvillig kastet den.

Selvfølgelig måtte jeg lage den. For det tiltalende var at det var Kinder. Og ikke Kinder Bueno eller Schokobons eller noe annet ræl med hasselnøtter i. Nei da. Kinder Maxi. Den sjokoladen som jeg, etter Troika, skulle ønske kom i 250-gramsplater. Lørdag for en uke siden ble det å handle ingredienser. Og det var ikke lite, akkurat. En pakke kjeks, en halvkilo kremost, 180 gram smør, over 6 dl fløte, masse melis osv. En kaloriatombombe.

Etter å ha brukt søndag og mandag på å lage og pynte den, skulle jeg smake på den. Jeg inviterte foreldrene mine ned og vi åt hvert vårt stykke. Det ble med det. Odin i Valhall! Så god den var! Men jeg hadde regna på det og basert meg på stykkene jeg delte opp da jeg prøvde å pynte den. Kaloriatombombe stemmer godt. Om jeg skulle spist hele greia alene på en dag (noe jeg tror er fysisk umulig, selv for meg), ville jeg endt opp med å få i meg rundt 9 500 kcal. Selv de små stykkene jeg tok, var en fjerdedel av maksinntaket mitt for dagen. Det er bra jeg er småspist ellers.

Men det var bra å lage den også, for det fikk tankene bort fra forrige helgs Øyeblikk om depresjon og alle (de utelukkende positive) kommentarene som fulgte etter at jeg selv valgte å dele – det jeg fortsatt ser på som en viktig tekst – i alle kanaler, til tross for at jeg avskyr oppmerksomhet og ros. Som kanskje kan virke selvmotsigende med tanke på at jeg hele tiden skriver og deler ting. Hva er det de kaller det i utlandet? «The duality of man»? Litt på samme måte som at jeg er livredd folk/har sosial fobi, samtidig som jeg takler denne kroniske ensomhetsfølelsen dårlig. Hvor er min sjelevenn som vil spise kake?


Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.