Hva behager? «Man» er et mye bedre ord å bruke enn «en», «du», og «jeg».

Dette fordi det har flere bokstaver, det ser penere ut, og det er mer distingvert. De andre alternativene hører fremtiden til, og vi vet alle at fremtiden er noe herk. Den er for steril og for lik alt annet, og alt som skiller seg ut er noe som må plukkes opp og kastes vekk.

Fysj og fy, slik kan vi ikke ha det.

Enden er nær, for vi kan ikke lenger bruke trivelige ord som «man», «nu», «sepe», eller for den saks skyld, telle på den koselige måten. «Syv og tredve» er ikke lenger gjengs, man må si og skrive «trettisju».

Hva blir det neste? Skal nynorskskrivere heller ikke få lov til å skrive «kyrkje», «symje», eller «gildt»? Og hva skjedde med «attråverdig»? Vet noen i disse dager hva det betyr «å vekke attrå»? Eller hva «attrå» er i det hele tatt?

Språkrådet er nok den store synderen i disse dager, som finner på nye ord som de mener vi bør bruke, fremfor gode ord vi har hatt i mange herrens år. Ikke kan vi si «taxi» lenger, vi må si «drosjebil». «Overhead» duger ikke. Nei, Språkrådet vil ha inn «skriftkaster». Gud forby at vi bruker noen engelske ord.

Ikke alt må fornorskes

. «Scooter» duger, vi trenger ikke «skuter». Det samme med «container» og «tape». Og nåde den som prøver å ta fra meg «champagne». «Sjampanje» ser feil ut på alle mulige måter. På samme måte som «Kanada» og «meksikansk». Og for de av oss som har lært at «i-en og y-en de vandret til byen, der møtte de j-en, de ville ikke se ‘en», river «sjiraff» og «sjimpanse» i hjertet.

Og hvorfor har bruken av «ham» så å si forsvunnet? Vi bruker jo fortsatt «henne» over en lav sko. Jeg vil ha det tilbake, akkurat som jeg gjerne ønsker å være Des med flere enn søte, gamle menn og koner på gamlehjemmet. Nei, unnskyld. Det heter vel alders- og sykehjem i disse dager, om det da ikke har endret navn igjen. «Eder», «Deres», «Dem», og «De» er flotte ord med en stolt og stor forbokstav. Ikke alt trenger å være så fordømt upersonlig og enkelt i disse dager. Det er på tide å ta de gamle tiltalemåtene tilbake!

Nei, det går nedenom og hjem med det norske sprog, og vi som forfekter de flotte ordene (eventuelt er konservative riksmålsfantaster), blir dømt nord og ned, og satt i bås som sure, gamle gubber, som kjemper som kjerringa mot strømmen.

Sjur Vaage,

gammel gubbe

i halvung kropp