Ferie. Ordet smaker godt. Etterlengtet. Tre uker fri. Bare gjøre det man vil, uten å tenke på morgendagen. I alle fall den første uka.

Greit nok, jeg har plikter jeg også. Slippe ut en katt. Vanne en plante eller to hver dag. Men det fordrer også at folka som skal ha meg til å utføre pliktene ringer meg daglig og minner meg på det. Ellers vil det gå i glemmeboka like fort som alt annet jeg skriver opp og setter på alarmer om.

Værvarslet for de første dagene er heller ikke helt det store. Men om ikke annet er det det jeg er vant til fra trøndersommere, så det kommer ikke som en overraskelse når jeg leser 9 til 14 varmegrader, overskyet til regn, og svak vind for de første dagene. Etter det skal det bli noen knepp varmere, og det vil være sjanse for sol. Om man stoler på yr.no, da. Jeg gjør ikke det, men det kommer av at jeg i mine mange år som Vær-Sjur måtte operere med en feilmargin på 98,2 prosent, da jeg kunne skrive hva yr meldte været skulle være, samtidig som jeg så ut og så at det var noe helt annet. Typisk.

Om ikke annet passer det ypperlig å sitte inne for å lese, og binge TV-serier og filmer. Spille noen av spillene jeg har kjøpt de siste årene, men aldri spilt. Jeg har en stor backlog av både serier, film, og spill. Jeg kommer aldri gjennom den. Det er over tusen spill jeg har kjøpt, men aldri spilt. Jeg har store problemer med å gå forbi salg. Se også serier og filmer. Om det er noe folk har anbefalt, skriver jeg det ned for å se når jeg har tid. Og jeg snubler over en del som virker interessant på TikTok. Men faktisk å se det? Aldri. Det blir neppe noe av det denne ferien heller.

For jo da, det kan være spennende med noe nytt, men det beste er det samme gamle. Det trygge. Det du kjenner godt og vet hva som skjer. Ingen overraskelser. Ingen triggere. Du vet du kommer deg gjennom det, for du har gjort det før. Det er koselig og du har minner rundt det. Nye ting kan være skumle, og du vet ikke hvilken effekt det får.

Her om dagen var jeg på apoteket for å ta ut noe medisin (som man gjør på apotek). Farmasøyten spurte om jeg ikke ville prøve noe nytt. Et lignende produkt. Et billigere produkt. Den økonomiske delen av meg hadde nok sagt ja, men den ble overkjørt. Den blir alltid overkjørt. Hvorfor prøve noe nytt som man ikke kjenner effekten til? «If it ain’t broke, don’t fix it».

Sånn er det med det meste annet i livet også. De siste par ukene har jeg pløyd gjennom Jørn Lier Horsts bøker om etterforsker William Wisting. Jeg har gjort det før. Jeg kommer til å gjøre det igjen. Jeg leser meg gjennom det hvert år. Da jeg var mindre var det Anne-Caths Vestlys bøker jeg leste gjennom hvert år. Det tar omtrent like lang tid, selv om barnebøkene er langt flere.

Og det er istedenfor den stabelen med bøker som allerede ligger på salongbordet. Og alle bøkene på leselisten min (hundre og noe bøker lang), som jeg allerede har, samt alle de jeg må kjøpe (de finnes ikke på noe bibliotek i Norge). Veldig mye antropologi. Og hjernen min fungerer slik at hver gang jeg plukker opp en bok om et tema som interesserer meg, begynner den å jobbe med andre ting jeg kan relatere til det. Og plutselig sitter jeg ikke og leser en bok om urfolkene i Amerika før 1492, men spiller Europa Universalis IV, Sid Meier’s Civilization VI eller Humankind. Eller jeg har gått opp på biblioteket og dratt frem Georg Dahls bøker om arawaken Ørnøye.

Om jeg får ånden over meg til å se en serie, er oddsen stor for at det blir en episode blant de første 14 sesongene av den amerikanske animasjonsserien «The Simpsons». Jeg kan dem utenat. Jeg vet hvilke som er underholdende og hvilke jeg kan hoppe over. Jeg vet nøyaktig hvilke episoder som stadig vekk spilles av i hodet mitt.

Film er det langt mindre av. Men det kan være fordi film tar lang tid. Og jeg har sett mye film. Til den grad at jeg føler meg egentlig litt mettet. Jo da, det er nye filmer jeg har lyst til å se. Det meste relatert Marvel. Men ikke nok til å gå på kino. Eller se noe med andre. Det er problematisk. Men det har jeg snakket om før.

Et annet problem med å se noe er at jeg ikke kan høre på musikk. Eller, jeg kan, men det blir problematisk å skille de to lydkildene. Og veldig slitsomt. Da fortsetter jeg heller med musikken. Og det gjør jeg jo også, så lenge jeg ikke jobber eller leser.

Musikkprosjektet jeg nevnte i et tidligere Øyeblikk ruller og går videre. Jeg har beveget meg fra Mogwai til Anita Hegerland (fortsatt på rock, men nå norsk rock, fremfor skotsk, ting ligger ikke helt alfabetisk i samlinga mi). Det er mange CD-er å rippe, mange ID3-tagger å fikse. Og mange sangnavn å rette opp. Fra tyve år tilbake kan ting ligge som «sangnummer – tittel», men det er uhensiktsmessig. Jeg foretrekker «artist – album – sangnummer – tittel». Da får jeg informasjonen jeg trenger ved å trykke f2, uten å måtte åpne opp og lese metadata.

Og på et eller annet tidspunkt må jeg ta en rundvask. I alle fall gulv og vegger. Og håpe at min nevrodivergente hjerne lar meg, og ikke sender meg inn i dyprens av gardinstenger eller igjen å demontere PC-en for å fjerne støv fra kjøleribbene på prosessorkjøleren med flisepinsett og bomullspinner. Og jeg kunne nok ryddet litt i en bod eller to. Og kostet gulvet i garasjen.

Dette blir nok enda en ferie som forsvinner før jeg får sukk for meg, hvor ingenting av det jeg har planlagt blir gjort, og jeg vil være like sliten når den er over og jeg er tilbake på jobb og drømmer om ei uke fri for å komme til hektene igjen …