web analytics

– Det blir ikke lettere med tiden …

«Hej hej hallå spalten» for å parafrasere den eminente «Berts första betraktelser» av Anders Jacobsson og Sören Olsson.

Advent og jul gjør meg nostalgisk. Ikke fordi julestemning og slikt, men fordi jeg ser hvordan ting er nå, og lengtes tilbake til min barndoms grønne salat, som i disse dager er heller brun og råtten. Jeg begynte å tenke på mine første TV-forelskelser, og de kan alle spores til barne-TV. Hva gjør de nå? Hvor er de? Hvem spilte dem?

Malin fra «Vi på Saltkråkan» er selvskreven, men også lett å finne ut av, siden hun alltid dukker opp hver gang Nettavisen eller TV2 eller noen gjør en «Hva gjør de nå?»-spalte. Men hva med Katrine Berge? Fikk hun noen gang se igjen Selik ute i Hustadvika? Og hva skjedde med Silje, søsteren til Gaute i «Gaute og Gullit»? De to jentene (for det var det de var), gjorde en fem til åtte år gammel Sjur mo i knærne. For ikke å glemme Marianne, som bodde på loftet i «Huset med det rare i» og spilte trommer og hørte på rock, og var generelt kul.

Jeg husker jeg var svært fascinert av «Sommeren med Selik». Å ha en sel som venn, romsdalsdialekta, undervannsbildene, været og sjøen ved Hustadvika (som fascinerer meg den dag i dag). Men ikke mindre av «Gaute og Gullit». Jeg falt helt for TV-serien fra Sogndal og Førde, og jeg vil fortsatt ha en geit som venn, oppkalt etter en nederlandsk fotballspiller. For ikke å snakke om å ha en egen «Mini-Fellini», og å høre (en nå voksen) «Silje» (eller Ann Kristin Rasmussen som hun egentlig heter) synge «Ve du bli med meg, så blir me to / Ve du bli med meg, så går me no» (om jeg skal ha den på hjernen året rundt, skal dere også). Eller å få komme opp på loftet til Marianne (Furevold) og gaule med til Peter Gabriels «Sledgehammer».

Akk ja, grønn var min barndoms salat og så videre. Julestemning har jeg ikke, og jeg regner med den ikke dukker opp før i romjula, om den i det hele tatt kommer. Det var enklere når man var liten. Da begynte julestemninga i det jeg så Coca-Cola-lastebilen i Coca-Cola-reklamen på TV og hørte «Holidays are coming, holidays are coming». I 2004 ble den ikke vist, så vidt jeg kunne se, så jeg lasta ned sangen og begynte å høre på den, og vips var en ny tradisjon født.

Nå har det gått 17 år, og tradisjonen holdes fortsatt ved like. Selv om jeg et par ganger har prøvd å la være. Prøvd å høre på annen musikk. Det lengste jeg holdt var vel en halvtime i fjor, før det var på’n igjen. Jeg har hørt den ett minutt lange jingelen over 300 000 ganger. Det er ganske vilt, og jeg drikker ikke lenger cola, eller annen brus. Jeg gav opp sånt 16. mai 2017 for å spare penger hos tannlegen. Jeg savner det daglig. Det blir ikke lettere med tiden …


Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.