web analytics

– Jeg trenger en ferie

Jeg trenger en ferie.

Misforstå meg rett, jeg er akkurat tilbake på jobb fra tre uker ferie, to tilbragt hjemme, og én på biltur i Sør-Norge med foreldrene mine. De to første husker jeg ærlig talt ingenting av, og det er slik det skal være når man ikke gjør noe annet enn å sove og game og snu døgnet. Den siste uken derimot … Den var framifrå.

Men også veldig slitsom. Både fysisk og psykisk. Og da snakker jeg ikke om å sitte i bil i flerfoldige timer hver dag, ei heller om å snu døgnet tilbake (noe som er veldig slitsomt og tidvis vondt). Nei da. Mye gåing. Av typen tur. Skrekkelige greier. Klarer ikke se for meg at det kommer noe godt ut av det, sånn bortsett fra at jeg har kommet meg nærmere steder jeg ikke nødvendigvis hadde kommet meg med bil.

Og for de av dere som husker et Øyeblikk jeg hadde i vinter, sterkt inspirert av Engebret Hougens «Avskje mæ Høvringen», kan jeg nå stolt si at jeg har sett «sole på Anaripigg», og det var akkurat det jeg håpte det skulle være. Jeg har også sett regn og lyn der, samt hørt Tor drepe jotner i Rondane, og blitt rimelig søkkvåt før jeg kom meg ned fra fjellet da himmelen åpnet seg, men det er en annen sak. Shoutout til Høvringen høgfjellshotell som gav meg rom med utsikt til piggen, som ikke var så piggete som jeg så for meg. Veldig lite pigg, faktisk. Mer en klump, men det får så være.

Jeg har sett den, jeg har gått opp mot den, i alle fall 950 meter før været (og let’s face it, pulsen på 169) stoppa meg. Føler det er større enn da jeg var på Prekestolen i 2003 og ålte meg fremover mot kanten på maven, mens mamma holdt meg i bena. Like stort som hver gang jeg får pappa til å stoppe når vi kjører gjennom Lom (kanskje Norges vakreste bygd), eller på Tindevegen hvor jeg kan stå og fortape meg i Hurrungane. Store, Midtre, og Vetle Skagastølstind; Styggedalstindene; Skagastølsnebbet, og de andre fjellene. Sannsynligvis den beste (og eneste?) grunnen til å ta turen om Turtagrø. I alle fall om man kjører elbil og sist ladet i Aurdal. Rekkeviddeangst etter de bakkene, hallo! Men det er verdt det for utsikten. Alltid. Fjellene, isbreene, det krystallblå vannet. Hva mer trenger man?

Psykisk sett har jeg møtt folk daglig, mamma og pappa inkludert. Jeg er introvert. Jeg har sosial angst. Jeg blir sliten av å oppholde meg sammen med (de aller fleste) andre mennesker, det være seg fem minutt (om de er virkelig anmassende) eller noen timer (mer generelt). Å sitte i bil med foreldrene mine kan bli slitsomt, selv om de ikke nødvendigvis snakker så mye, og jeg dupper mye av. Langt mer slitsomt er å møte slekt og gamle og nye venner og bekjente – selv om det er aldri så hyggelig, men jeg merker jo at jeg trenger en eller flere pauser hver gang. Mang en tur ut på nærmeste balkong/terrasse med e-siggen for å lukke ørene og klattlade batteriene. Og det var knapt en dag uten nye eller gamle bekjentskaper og sosiale evenementer.

Da jeg kom hjem forrige søndag var jeg kake. Nå har det snart gått en uke, og jeg har vært alene og knapt snakket med andre (unntatt kolleger som insisterer på å gjøre noe så klin kokos som å bruke telefonen til å ringe (gamle mennesker; de forstår ikke at tiden da man ringte med telefonen er forbi)), og jeg er fortsatt kake. Kort sagt …

Jeg trenger en ferie.


Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.