web analytics

«Denne delen hørte vel egentlig ikke til oppgaven din»

Så var vi her igjen da. Tenk, jeg trodde forrige uke var siste gang jeg fikk skrive her, men heldigvis ikke. Jeg kan jo skrive Vær-Sjur opp og i mente, men det blir jo ikke helt det samme. Der skriver jeg jo om vær og musikk, og det er ingen grense for hvor langt jeg kan skrive. Heldigvis, for jeg elsker jo å skrive, høre lyden av tastene som trykkes ned og spretter opp igjen. Skriver jeg fort nok høres det litt ut som et maskingevær. I alle fall i går og i dag.

Hvorfor akkurat disse to dagene? Hvorfor ikke ellers? Jo, til vanlig skriver jeg på et deilig, passe stille membrantastatur. Et med overraskende lang levetid. 11 år, minst. Som jeg for 10,5 år siden sølte en rom og cola oppi på en fest i studentboligene på Gubb, Steinkjer. Det har vært klissete siden.

Og som jeg på torsdag sølte 3 dl sjokomelk oppi. Ikke med vilje, noen av gangene, naturligvis. Men læll da. Skjermen, musa, og musmatta fikk også sin dose. Og en kjøkkenstol, veggen, gulvet, kjøkkenbordet, fotlista … Urut av meg å drikke ved siden av PC-en selv om det har gått bra i 10,5 år, men sånn er det. Man blir mindre skjerpet på sine eldre dager. Tenk, jeg bruker ikke lenger antistatisk armband eller sitter naken (hah, ta den, Largo!) på en ikke-statisk matte når jeg åpner opp PC-en for å rense vifter og kjøleribber for støv engang.

Men jeg skriver meg bort, og det er tydeligvis noe jeg har gjort hele livet. I alle fall så lenge jeg har skrevet. Her om dagen fikk jeg med meg en gammel pappeske fra foreldrene mine. Jeg håpte det var noen manglende årganger Donald inni der, men den gang ei. Det var bedre. Mye bedre. Og da tenker jeg ikke bare fordi jeg fant deler av Pog-samlinga oppi der.

Jeg fant bilder jeg har tegnet og malt helt siden jeg var 1 år og 16 dager gammel. Jeg fant kladdebøker fra hele barneskolen. bursdagskroner, en hilsen fra klassen fra 28 år siden da jeg lå på RiT med hull på levra, og mye mer. Og i en av kladdebøkene sto det med min lærerinnes ordentlige (sånn sammenlignet med min) skrift: «Bra fortalt, men denne delen hørte vel egentlig ikke til oppgaven din.». Og det kan egentlig oppsummere livet mitt.

Disse 12 ordene skrevet av Mildrid Rønning i en kladdebok fra 90-tallet. Lite visste jeg hvor mye det passer inn på alt jeg skriver. Fra ting her i avisa til prøver og eksamener opp gjennom skolelivet. Og når jeg chatter med folk, for den saks skyld. Og om jeg prøver å prate med folk også, vil jeg anta, men jeg er ikke sikker, for det ender veldig ofte opp som presentasjonen min i 3D-modellering fra høgskolen. Alt blir svart og jeg våkner opp på gulvet. Se også min siste muntlige på pHollo. Jeg trives virkelig ikke glad med å snakke.

Men hva var det jeg holdt på med her? Skal vi se. Jo, tastaturet som bråker. På grunn av mitt lille uhell, eller klumsete formiddag som det også kan kalles, endte jeg opp med et mekanisk tastatur. Tenk de gamle tastaturene fra 90-tallet. IBM model M. Elsket og hatet gjennom flere tiår, og fortsatt noe man kan nevne den dag i dag og se visse reaksjoner fra folk født i forrige årtusen. Jeg synes det er oppskrytt, akkurat som dagens overprisa mekaniske tastatur, men det tror jeg ikke jeg tør si (for) høyt …


Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.