3000-meter’n. Bare ordet får det til å gå kaldt ned ryggen min. Tanken på gymtimene på gymnaset sitter fortsatt i. Selv om jeg klarte å skulke den de fleste av årene mine på pHollo, måtte jeg til pers en gang da jeg gikk påbygg. Med det stolte resultat at jeg tror jeg fortsatt har skolerekorden i å bruke lengst tid på den. Rundt fire timer, siden jeg sovna i ei grøft efter en kilometer. Hurra for søvnproblemer. :):

Men en særdeles lummer dag i mai 2024, fant jeg ut at det var på tide å prøve igjen. Hvor ille kan det være? Ruta er jo ganske enkel, tross alt. Ingen problemer der i gården. Og den er enkel. Det er bare (litt over) tre kilometer å gå. Og så lenge man faktisk går, er det greit. Hvem trenger å løpe? Aldri skjønt vitsen. Jeg husker ikke engang sist gang jeg faktisk sprang. Tar ikke sjansen. Jeg føler jeg er så tung at jeg kommer til å briste noe i foten om jeg prøver. For seks år siden stuka jeg begge anklene da jeg tok sats og hoppet over en bekk. Har lært leksa mi. Ikke hoppe, og med stor sannsynlighet ikke løpe. Men å gå går greit. Langt færre risikoer forbundet med det. I alle fall når man er stor og tung, noe jeg har blitt med årene. Ikke for det, jeg kunne vært tyngre, men jeg er mer enn tung nok. Så jeg går.

Jeg kjørte opp til gymnaset (nei, jeg gidder ikke gå tre ekstra kilometer bare for å gå en tur), parkerte bak det bygget jeg tilbragte flest timer i i alle mine år der og begynte å gå mot det offisielle startstedet. Den gamle gymsalen. F-bygget. I disse dager ikke lenger en del av skolen. I stedet holder både voksenopplæring, hjelpemiddellager, og Orkdalstorget til der. I min tid var det kantine, gymsal, og oppholdsrom/øvingslokale for elevene som gikk på musikklinja. Ah, som tiden flyr.

Derfra gikk jeg ned oppkjørselen, ned på fortauet, forbi det som en gang i tiden var en kiosk hvor jeg livnærte meg på mariekjeks til halv pris og en og annen juiceboks den tiden jeg trodde det var teit å ha med matpakke, men ikke hadde råd til å spise i kantina, og så videre nordover mot Evjen skole. Ved den gamle barneskolen, krysser man veien og går inn i boligområdet Folloøya, og her er det viktig å passe på hvor man går. Den logiske, brede veien fortsetter inn i nabolagene, men der slutter den også. Den veien man skal ta, går rett frem og er markert med en fartsgrense på 15 km/t og privat veg, gjennomkjøring forbudt. Jeg husker ikke om det var slik i 2007, men jeg tenker det går greit. Man må jo gå der for å komme til den delen av Orklaparken og elva også. Så jeg fortsatte.

Veien går videre langs åker og eng, og på ett tidspunkt krysser man Follobekken og ser herjingene som ble gjort i vinter da de skulle fikse opp isen som blokkerte bekken, og raserte området rundt i tillegg. Bra. :): På et tidspunkt deler veien seg i to. En vei fortsetter til venstre videre langs åker og eng, den andre svinger mot høyre og ned mot elva. Man kan velge å gå ned til elva og inn i Orklaparken herfra, og så fortsette oppover mot Bæst’n på Fannrem eller nedover mot Domus på Orkanger, men for å gå 3000-meter’n, tar man altså til venstre og videre mot gårder og minst én stall.

På et tidspunkt kan man se deler av utgangspunktet for turen gjennom trærne. I alle fall innbiller jeg meg at jeg så både stabburet og gulbygget på Follo, selv om det for alt jeg vet like gjerne kan ha vært noen generelle røde og gule bygninger jeg så. Efter hvert når man det som angivelig er en stall, basert på innhengingen på den andre siden av veien. Bare fortsett forbi, selv om det ser ut som noens private gårdsplass du er på vei gjennom. Kanskje det, men veien fortsetter i alle fall inn i et boligfelt. Mon tro om det var dette som i gamle dager ble kalt Chicago. Et navn noen ønsker å beholde, mens andre kjemper for at folk skal slutte å bruke, grunnet de negative konnotasjonene som følger med økenavnet. Men det er en diskusjon for en annen gang, og ikke minst et annet sted. Jeg plukket det opp i en Facebook-gruppe for bygda, leste de første kommentarene med interesse, og falt ut igjen da det ble en opphetet diskusjon/krangel.

Kommer du til jernbanelinja og krysser den, er du sikker på at du er på rett sted. Og ingen fare. Det kommer ikke tog her. Ikke nå. Ikke i år (2024). Thamshavnbanen har vel fortsatt ikke fått fiksa skinnene sine og går vel bare ned til Svorkmo. Men om de kommer seg ned til Bårdshaug stasjon igjen, kan det være greit å være obs på toget vår og sommer.

Litt lenger fremme, kommer man til et nytt veikryss. Det logiske her kan føles som å fortsette rett frem, men neida, her skal du ta til venstre. Inn på asfalten. Følg den asfalterte veien og du vil snart komme til et fortau og et gangfelt. Kryss veien her. Nå kan vi igjen skimte gulbygget og stabburet på skolen. Samt en klynge med hus på det som populært kalles Øvre pHollo. Så er det bare å følge fortauet til man kommer til oppkjørselen til skolen igjen, og gratulerer! Du er ferdig med 3000-meter’n. Håper du ikke sovna denne gangen.

Det gjorde ikke jeg, og satte ny pers på 44 minutt og 39 sekund. Noe som sikkert kan forbedres, men jeg hadde ingen interesse av ruta som ungdom, og langt mindre nå som voksen. For å oppsummere er det en kjedelig, rural rute som tar deg forbi åkre, enger, gårder, staller, boliger, en skole, og gamle bedrifter som kanskje ikke lenger er operative. Og avhengig av når på året man går, kan lukta av frau ligge i lufta og gjøre det nødvendig å puste med munnen og blokkere nesa si for ikke å kaste opp der og da. I alle fall om du har en sensitiv nese, slik jeg har. Men om du er på jakt efter en enkel søndagstur med barna og allerede bor i nærområdet eller ikke har noe imot å bevege deg opp dit … kjør på. Det er nesten ingen farer å være redd for. Kanskje om de skulle hoppe i bekken om de er viltre, men det er vel det. Ev. om man skulle møte en traktor eller hest eller noe, men begge gangene jeg har gått her, har jeg unngått i alle fall _det_.