Turen jeg aldri skulle ta. Faenskapet. Grusomheten. Marerittet. Stupet. Et fåtall av tankene mine om turen opp til en av de mest kjente utsiktspunktene over bygda Orkanger, elva Orkla, åsene, og fjellene rundt og i Orkland, i Heim, i Trollheimen, og jeg vet ikke hva. Resfjellet, Snota, Trollhetta, Trollhøtta, Omnsfjellet, Ruten, Gjevillvasskammene, og jeg vet ikke hva. Jeg er ikke spesielt bevandret i den lokale fjellheimen her. Mine fjell er Jotunheimen, og til en bitte liten viss grad Rondane. I alle fall en liten pigg der.

Raudhåmmårn derimot … Eller det heter vel offisielt sett Rødkammen, men bortsett fra på kartet, har jeg aldri sett eller hørt det bli brukt. Selv holder jeg meg til Rødhammeren, sånn omtrent hver gang jeg glemmer stavemåten. Som er cirka alltid. Dialekt er vanskelig. I alle fall når den muntlige er en smeltedigel fra halve Norge, og man gikk vekk fra den skriftlige for 20 år siden. Noe som sikkert var like greit, all den tid den var infisert av 1337, SMS-språk, nittitallets «kebabnorsk», og øvrig slang. Skal ikke være lett. Men jeg skriver meg bort. Raudhåmmårn var et sted jeg bare hørte om andre gikk til. Eller så bilder av på Instagram fra folk langt sprekere enn meg.

Jeg er ikke sprek. Jeg har ingen ambisjoner om å være eller bli sprek. Det er ikke derfor jeg går. Jeg har bare fått en dille. Nesten som en mani, men ikke helt. Ennå. Det jeg derimot er, er sta. Sta som bare juling. Og med noen defekter. Typ, hjernen min gir meg ikke endorfiner eller seratonin ved fysisk aktivitet. Jeg får ingen glede av det, som alle dere andre, jeg får bare melkesyre. En annen defekt er det at når jeg kjenner jeg blir sliten, går jeg på. Øker tempoet. Kjører på til jeg kommer frem. Eventuelt til det svartner for meg og jeg svimer av der og da. Det har skjedd mang en gang. I sprang (jada, jeg kan løpe, jeg kunne i alle fall det en gang i tiden, jeg har ikke turt å gjøre det på mange år nå), i hopp, i smash, men oftest når jeg går. Går på. Gå mer. Nå, nå, nå! Og så bare *poff*, så ligger jeg der. Helt borte. Antar det har noe med manglende surstoff til hjernen å gjøre elns. Sunt er det uansett ikke. Eller, det kan hende, men jeg klarer ikke helt se det for meg.

Men det ble altså tur. Ikke alene, som ellers. Neida. Ya boi Sjur var på besøk hos sine foreldre, spurte så sin mor om å bli med en liten gåtur, og hun kontret med en litt større en. Kjøre opp mot Ulvåsen og se hvor langt vi kom oss opp bakkan mot Rødåsen. Så viser det seg at bakken jeg husker som særdeles bratt og langdryg i fra barndommens mange søndagsturer, ikke nødvendigvis er det om man faktisk går mot Rødåsen og ikke fortsetter videre opp mot Årlia og Hovsslættet. Og så var det lagt ut planker over Rømmesmyra (takk for den, Bjørn Krokdal eller hvem enn det er som er ansvarlig for det) og videre innover.

Og så, med 600 meter igjen til Rødåsen, spurte min mor om vi ikke skulle gå til Raudhåmmårn. Det var bare «rett borti der». Ikke lange veien. Nåh. Det var kanskje ikke så mye lenger enn til Rødåsen (200 m vil jeg anta), men terrenget ble brått et helt annet. Ulendt, bratt, og jævlig, og jeg begynte å grue til hjemturen. Hele tiden fryktet jeg at jeg skulle tråkke over, eller enda verre – brekke benet. Det ville ikke være lett å komme seg hjem da. Måtte vel til med ambulansehelikopter og greier og løftes ut i vinsj. Nei, fydda. Skulle holdt meg hjemme. Så fikk det ikke hjelpe at vi var omringet av altfor tidlig mygg, smørblomst, storkenebb, skogstjerner, tyrihjelm, hakkespetter, og voldsomt mange multe-, tyttebær-, og kjerringskrubb-blomster som alt hadde knytta seg. Nå. I slutten av mai (jeg skriver dette 28. mai 2024). Galskap. Og global oppvarming. Litt (ganske) skremmende.

Men plutselig var vi der. To benker, en mer falleferdig enn den andre. I alle fall virka det sånn på den jeg satte meg og som gynga faretruende under vekta mi. Og et gjerde. Forhåpentligvis kraftig, i fall de påtrengende tankene en dag skulle vinne. Utsikten var upåklagelig. Det skal jeg være enig med Instagram-trimmerne om. Jeg vet ikke om det var verdt det å gå turen. Til tross for at jeg angivelig gikk den enkleste. Vel, minst bratte. Det finnes en langt brattere en som definitivt går «rætt opp», og en lengre en som kommer over fra Hulluflata (Evjensbakkan?). Den siste sa mamma vi skulle prøve oss på neste gang. Jeg kjenner jeg allerede er noget skeptisk.

Og så, efter å ha sett på fjellene, bygda kalt Orkanger, elva Orkla, og åsene, var det på tide å komme seg tilbake til bilen igjen. Turen opp var ikke mindre strabasiøs enn den hadde vært ned, men samtidig er jeg glad for at vi raskt slo fra oss alternativet som var den bratte veien ned. Å gå mot Evjensbakkan ble ikke vurdert engang. Nei, vi hadde tross alt en bil å hente oppe ved Ulvåsen. Det var tungt å gå opp den bratte, ulendte kneika, og vi ble passert av langt sprekere og raskere folk og hunder, men til slutt kom vi oss opp, bortover langs myra (deriblant gjennom Flaggermusskogen), og ned bakken mot Ulvåsen igjen. Forfulgt av mygg, gikk vi raskere enn jeg egentlig er bygget for, men sånn er det å gå på tur med andre. Da får man ikke holdt det tempoet man selv ønsker. I alle fall ikke hele tiden. Man må tilpasse seg. Og det er vel egentlig greit.

Alt i alt, skal jeg oppsummere så er min første tanke: ORKLAND KOMMUNE! Se å få tak i Telenor eller noen og sett opp noen master oppi der. Tilkoblinga mi til både GPS og 4G var spotty at best, og jeg sverger jeg så E-en blinke faretruende hver gang jeg tenkte på å åpne kart-appen. Utover det. Ikke så bratt som jeg huska det, takk til Bjørn Krokdal og kompani for planker over myr, og en tur man kan ta én gang i en alder av 38 om noen måneder for å se utsikta alle skryter av på Instagram. Så får vi se om det blir Skotthaugen eller Hulluflata (som definitivt er ord jeg snappa opp fra skilt og kart mens jeg var oppi der) neste gang.