En skjeggete mann med solbriller står og smiler på en terrasse. Han har på seg en beige, knelang shorts og en grå, kortermet skjorte med hvitt mønster. I bakgrunnen, en stol, en markisa, og det norske flagget.

Gratulerer med dagen, Norge! Hipp hurra, et cetera.

Fra en som fikk sett toget, men stort sett har sittet foran en skjerm og jobbet de siste timene. Helt frivillig. Jeg hadde ikke andre planer og ønsket å jobbe. Trenger jo pengene. Og fra den tiden jeg gikk på NAV, synes jeg å huske at de uansett ikke respekterte fridager og mente man skulle jobbe 365 dager i året. Sånn sett støtter jeg jo opp om både NAV og Arbeiderpartiet/arbeidslinja, så Brenna har ingen grunn til å klage på meg i alle fall (eller litt kan hun jo klage på, jeg kom meg ikke opp om denne morran, ikke i dag heller).

Men ja, hurra, fortsett å feire. Spis kake, is, og pølser; drikk brus; lek med barna; flagg med de flagga du har, og føler du ikke noe av dette er relevant for deg, feir som du selv vil. Om du feirer da. Det er nok av dem som ikke gjør det.

Vi snakker ikke nok om det til 17. mai. Hvor ensomt det kan være. Det er barnas dag, men hvordan er det for de ufrivillig barnløse? De som har mista noen? De som ikke har noen å feire med? De som står utenfor og ser inn? De som aldri blir invitert? Og alle de andre. Vi burde tenke på dem, også utenfor jul og oppslagene i media.

Jeg vet jeg gjør.

Gratulerer med dagen, nok en gang, Norge. Hipp hurra, et cetera.