Noen ganger (ofte) tenker jeg at det beste hadde vært om jeg aldri hadde eksistert, for da hadde jeg sluppet unna all angsten jeg har for så altfor mye, som ingen psykolog har klart å få bukt med.
Ofte er det ille nok bare å vite at jeg er våken, for da kommer tankene, og med dem – angsten.
Jeg kan sitte her og tenke at heldigvis er jeg hjemme med katten og bøkene og PC-en og Hallopp og sykkelen fra barndommen og ymse klesplagg og annet som betyr ekstremt mye for meg, men om en meteoritt skulle slå ned her, ville jo familien min vært uten meg, eller hva om noe skjer med familien min mens jeg er «trygg»?
Jeg vil jo ikke eksistere i en verden uten dem (derfor vil jeg dø først, samtidig som jeg ikke vil dem så vondt, så kanskje vi alle burde dø samtidig, men det er jo synd med onkelbarna som ikke får levd eller blir morløse), så jeg burde nok vært sammen med dem til enhver tid, selv om det er umulig fordi lillesøss bor på en annen kant av landet, og både minstesøss, foreldrene våre, og meg har våre egne kåker og liv.
Så ja, det beste hadde nok vært om jeg aldri eksisterte. Det hadde spart meg for veldig mye hverdagsangst.
For hva har jeg angst for bortsett fra å bli alene eller å påføre andre smerte (enten med vilje eller ved et uhell)? For dyr (tidvis inklusiv katten min), for folk (tidvis inklusiv familien min), for å kjøre bil, for å sykle, for å forlate huset, for å være hjemme, for å gå i skogen, for flyplasser (men ikke for å fly eller turbulens på fly), for å ta bussen, for å spise, for å være våken, for å sove, for å bevege meg over en bro, for å bevege meg langs veier med skilt om rasfare/steinsprangfare, for å sitte på i bil, for å ta toget, for å være i båt (uavhengig av størrelse), for måker og hunder og hester og veps og edderkopper og maur og fluer spesielt, for å snakke med folk, for å si ting, for å ha hørt noe jeg ikke skulle ha hørt, for politiet, for lærere, for sjefer, for kolleger, for jobben, for legene, og så veldig, veldig mye annet, men kanskje mest av alt, for å få et angstanfall – og for angsten i seg selv.
