Luna. Dronning Fjellrose. Lunepune. Vår alles kjære skatt.

I tolv og et halvt år fikk du være i livene våre, helt fra du var et lite nøst som sov oppå hodet mitt og hang på kjøkkendøra og tittet gjennom vinduene, til du til slutt ble så gammel som du ble. Og syk. Men jeg vil for alltid være glad i deg. Og takknemlig for at du gjorde meg til en kattemann og for at du lærte meg å elske katter. Kanskje bortsett fra «støggkatta» og de andre kattene du sloss med når du var på besøk oppi bakkan. Sånn bortsett fra Nusse, da, men det er et annet kapittel.

Hvor mange ganger har jeg ikke våknet av at du var på vei inn vinduet mitt sent på eftermidnatten? Eller våknet til at du lå oppå dyna mi og glodde på meg? Og hvor mange ganger har jeg ikke funnet deg på vei gjennom et lite hull og inn under senga mi, hvor du kom ut igjen som grå og ikke lenger sort. Og hvor mange ganger lå du ikke i vasken når jeg kom og skulle gå på badet … Gud, jeg savner deg så mye allerede.

Og efter at du flyttet ned på Nerøra. Alle gangene jeg har kommet bortom deg når eierne dine har vært borte. Bare for å sitte og prate og kose med deg i en halvtime, selv om jeg egentlig bare skulle se til at du hadde mat og drikke og slippe deg ut for natten. Men jeg var jo glad i deg. Og du måtte jo få sosialisere litt om du ville. Skjønt, det var vel mest jeg som ville. Uansett hva klokka var.

Den siste aftenen med deg var fin, selv om jeg skjønte at du ville ha godt av å slippe, da jeg virkelig merket hvor tynn du var, og hvor uinteressert du var i å spise eller være rundt oss. Det gjorde vondt å ta farvel. Det gjør vondt nå. Det vil nok alltid være et Luna-formet hull i hjertet mitt.

Jeg har elsket deg i tolv og et halvt år, Luns, men nå er det slutt. Jeg håper du får hvile og slipper å ha det vondt mer. Jeg er så glad i deg.