Dette skriveriet startet med en sitatfloff på Bluesky hvor det var snakk om ensomhet blant menn, efter FpU-politikerens flåsete sleiving om at menns psykiske helse blir bedre om de 80 % som ikke jevnlig får sex, får sex (eller hva i all verden han sprøyta i vei om). I sitatfloffen skrev Lattermild: «Ensomhet blant menn løses ikke av at de får mer sex. Det løses ikke av at alle menn får tildelt en dame de kan gifte seg med å ha sex med når de vil. For å være mindre ensom er det du trenger VENNER, ikke en sexslave (eller hushjelp). Du kan være dønn ensom selv om du er gift og bor sammen med noen.», og kjære leser, jeg måtte jo svare. For joda …

På én side, er jeg enig med hen, på den annen side … er jeg fortsatt ensom selv når jeg har det gøy med vennene mine. For ensomhetens del, merker jeg ingen forskjell på om jeg sitter hjemme og henger på Bluesky eller Discord, er med venner, er med familien, fysisk på jobb, eller whatever. Det er det samme. Ensom.

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan man skal få bukt med det. Jeg har ikke klart det på 37 år. Tvungen sosialisering hjelper hvert fall ikke (selv om kommunens lavterskeltilbud mente det var alt jeg trengte, så jeg satt i en halvtime, nervøs og angstende som faen, faka sosial, hadde det jævlig).

Og sosialisering med folk jeg liker, ev. føler meg vel sammen med, hjelper heller ikke. Ikke på den nagende, bitende, selvhatende følelsen av å være et romvesen, helt alene, ingen å relatere med/til, ensom blant massene, helt mutters alene, selv blant dine beste venner du har kjent et helt liv …

Det er i bunn og grunn helt jævlig og sliter meg ned langt mer enn noe annet. Og det er så merkelig hvordan jeg kan le og storkose meg blant folka mine, samtidig som ensomheten står og stanger mot velbehaget og drar med seg faenskapet, slik at når jeg kommer hjem, kjenner jeg mer på den enn gleden.

Det er et problem ingen mennesker eller dyr har klart å løse. Ikke engang den eneste hunden jeg likte og ikke var livredd (efter et halvt år med eksponeringsterapi). Katta mi hjelper heller ikke, selv ikke når hun søker kos. Det er også et problem det er vanskelig å forklare til behandlerne mine.

Og som jeg antok i august, spiller nok autismen inn her. Jeg vet ikke om det kan forklare alt, men jeg har heller aldri møtt en annen, så jeg kan ikke utelukke at det forklarer noe. Men uansett er jeg fortsatt ensom. Og andre autister på Bluesky stemte i og sa at «autister trenger andre autister som kommer fra samme planet som oss og skjønner greia», og det tror jeg hen kan ha rett i. Men selv om jeg skulle møte en annen person med autismespekterforstyrrelse, er det ikke gitt at jeg automatisk føler meg bedre eller mindre ensom. Men det er en sjanse der. En sjanse til å føle seg mindre alene.

Så har vi den greia politikeren flåsa om. Sex-biten. Den jeg var enig med Lattermild i. Og ja, jeg er enig. Jeg har prøvd sex. Flere ganger. Det er digg og sånn, men jeg følte meg ikke mindre ensom i gjerningsøyeblikket. Jeg følte ikke noen tilknytning til dama utover selve akten, derimot husker jeg at angra allerede timer senere sist, mens jeg vandret hjemover med begynnende skallebank, og en lukt jeg følte jeg aldri klarte å vaske av fingrene. Jeg skrev en sang basert på det, men det er en annen sak. Jeg antar tilfeldig, flyktig sex med noen man har møtt samme kveld ikke er noe for meg. Og jeg har prøvd det nok ganger til å ha et grunnlag for å mene det jeg mener. Men vil det være annerledes i et fast forhold eller med en fast pulevenn?

Jeg tror egentlig ikke det. Med systematisk ensomhet som min, vet jeg som sagt ikke hva som vil hjelpe. Og det har ingen av behandlerne jeg har beskrevet problemet for opp gjennom årene visst heller, så da er jeg vel like langt. Men det er ikke sagt at det er slik for alle andre ensomme menn. Og for dem vil det sikkert hjelpe med et platonisk vennskap langt mer enn et ligg. I alle fall all den tid nevrotypiske er flokkdyr. Greit nok, vi nevroatypiske er vel det vi også, men det slår ofte ut på en annen måte. Og selv om jeg har funnet flere flokker jeg har villet kallet mine opp gjennom åra, har jeg ikke funnet en flokk som meg å kalle min enda.

Og jeg vet ærlig talt ikke om jeg kommer til å gjøre det heller. For hvor skal jeg finne dem? Jeg går jo ikke ut. Ut er skummelt, det kan være tidligere mobbere der, eller kattefisker, eller øksemordere. Ut er dyrt, og kjedelig om man går på pub og bare bestiller vann. Men det må jeg vel uansett her oppe i Trøndelag, all den tid jeg boikotter alle bryggeri som ikke er Hansa-Borg (og Royal Unibrew). Vel, ikke alle, men Ringnes (og med det Carlsberg) har vært boikotta siden de la ned Tou bryggeri i 2003. Jeg antar jeg er den eneste som har fortsatt boikotten, men det kan jo hende det er noen andre som er like … standhaftige som jeg er, det vet jeg ikke. Og det er langt mellom pubene som har noe fra Hansa-Borg eller Anheuser-Busch InBev her på Orkanger, eller Trøndelag generelt, for den saks skyld. Og i hele fjor boikotta jeg sistnevnte fordi de aldri forlot Russland, men heldigvis tok de til vettet og begynte uttrekkingen rett før jul. En gledens dag for en som er veldig glad i Stella Artois.

I det hele tatt har jeg hata Putin (og nå også Netanyahu) for at jeg nå føler jeg må boikotte så mange kompani jeg liker. Som å bake til jul uten Freias (Mondelez) kokesjokolader. De «billigere» alternativene er virkelig ikke jevngode og smaker helt annerledes. Og prøv å lave slutty brownies uten Oreo (Mondelez), eller erstatte nøttebunn med salte kjeks all den tid både Ritz og Tuc er eid av Mondelez. Se også Kraft, Philadelphia, og altfor mye annet. Pepsi har jeg boikotta siden 90-tallet, så den biten har gått greit, selv om det irriterer meg kraftig at de eier to av favorittfrokostblandingene mine i disse dager. Og Nestle er generelt kødder som er nesten umulig å boikotte, i alle fall for en Hapå-fan som meg, men heldigvis har jeg ikke barn, så det går greit. Da er det nesten verre med Mars. Jeg husker ikke sist jeg åt en Snickers og jeg sliter. Se også Ferrero som eier Kinder og med det har satt en brå stopp for mitt kjærlighetsforhold til Kinder Maxi. Jeg husker heller ikke sist jeg fikk brukt en såpe, balsam, og shampoo som føles rett mot huden min. Eller en tannkrem som føles rett i kjeften og ikke smaker høgg eller skummer feil. Men det har selvsagt Procter & Gamble, Unilever, L’oréal, og GlaxoSmithKlein. Heldigvis kutta jeg ut brus i 2017, men det er en generell kamp daglig.

Dog … det å boikotte så mye som jeg gjør (og alltid har gjort, egentlig, hallo Pepsico, Adidas, ATI, AMD, Ringnes, McDonald’s, Synnøve Finden, Apple Inc., Logitech-tastatur og -mus, Sony Playstation, Creative-PC-høyttalere, og veldig mye annet) kan tidvis gjøre det vanskelig å være sammen med andre. I alle fall mat- og drikkemessig. Jeg, som takker nei til det meste og bare «Nei, det går greit med vann» og sitter i et hjørne og ønsker meg hjem i stedet. Jeg antar det er autismens rigiditet. Igjen. Det er ofte det. Så dere må bare spise på McDonald’s og tylle i dere Pepsi Max, men vit at jeg ikke gjør det. Jeg N E K T E R. Og jeg kan bli svært høylutt rundt det om noen prøver å tvinge det i meg også. Eller prøver å overtale meg til å bryte prinsippene mine. Som nevnt over, jeg kan være (er) ganske standhaftig. Som jeg jo vet kan være et problem, men samtidig. Jeg klarer ikke fire på standpunktene mine eller holde kjeft og bli overkjørt heller. På mye, ja, men ikke på viktige ting som dette. Men nå skriver jeg meg bort her.

Hvor var jeg? Jo, hvor finner man folk? Vi har slått fast at jeg ikke går ut fordi ut er skummelt og dyrt. Jeg føler meg ikke modig nok til å gå ut på Orkanger alene, men føler samtidig at jeg ikke kan spørre noen om å bli med heller, for alle er jo så opptatt. Med skole, jobb, familie, egne venner, seg selv, sine liv … Hvem er jeg til å spørre, ja, være så freidig å foreslå at de skal bruke tid på å være sammen med meg, og at på til gå ut og være blant folk? Nei, det er det rene, skjære vanvidd. I alle fall i vinterhalvåret. Nå er det glatt og farlig å bevege seg utendørs, og det er edru. Jeg har noen minner av å vandre rundt på hålka i fylla, og det er ikke å anbefale. Ikke at jeg har råd til å drikke meg full heller, men det er en annen sak. Ta syv–åtte øl og noen drinker, ja visst, men full? Nei, det blir dyrt.

Og jeg kan ikke forvente at folk bare skal dukke opp på døra mi heller. Ikke er jeg så sikker på at jeg vil det heller, altså, det står «Sjur Vaage, introvert» på dørskiltet mitt, og de eneste som ringer på er familien, og en og annen selger som roter seg bort. Men folk flest? Nei. Dessuten er det skittent her, og jeg burde ha vasket vindfanget til jul, men det gjorde jeg ikke, så nå må jeg vente på vårrengjøringa i stedet og håpe jeg har energien til overs til å gjøre det. Kan ikke ha folk på besøk om det er hybelkaniner i krokene og støv på gardinstengene og fotlistene. For hva om noen skulle se det, påpeke det, og tro at jeg bare er lat i stedet for kronisk sjuk og stadig mangler energien til å gjøre det jeg vil hele tiden? Nei, fydda. Kan ikke ha noe av det. Så da er det nok best at nevrosene mine og jeg fortsetter å sitte alene i stua med katten.

Og da er vi vel egentlig like langt. Jeg sitter her og er ensom og aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Livet er ikke A4 eller sort-hvitt, og det som kan fungere for noen, fungerer ikke nødvendigvis for alle. Som med så mye annet (se angst og depresjon, og ja, jeg har prøvd yoga, det fungerte ikke som kur mot ensomhet, det heller).