Det er snodig denne feiloppfatningen rundt ensomhet at bare man har tilfeldige folk rundt seg så kan man ikke være ensom. Bitch, let me tell you …

Jeg ble ikke mindre ensom av å møte opp fysisk på jobb. Eller av å tilbringe tid med slekt og familie. Eller flere folk jeg ville betegnet som venner.

Noen folk fungerer jeg bedre sammen med enn andre, de fleste har jeg kjent i snart minimum tyve år, for noen av dem; nesten hele livet. Likevel kjenner jeg på ensomheten når jeg tilbringer tid med dem. For vi er veldig forskjellige, selv om vi er aldri så gode venner. Forskjellig levd liv. Ulikhet.

Ensomheten er der fortsatt. Ensomheten er her alltid, har alltid vært her, vil nok alltid være det. Uansett hvor mye morsomt jeg gjør med folk jeg liker. Den forsvinner ikke.

Følelsen som har gjort at jeg i flere og tredve år har følt meg som et romvesen, eller en annen rase. Ikke homo sapiens sapiens, men noe annet. Som liten sa jeg alltid hetero sapiens. Jeg visste allerede den gang at jeg var annerledes.

Jeg vet det enda. Jeg vet derimot ikke hvordan jeg skal få bukt med det. Denne følelsen av annerledeshet, utenforskap, ensomhet.

Noe (mye?) av det er nok autismen. Uten tvil. Men er det bare det, eller er det noe mer? Noe annet underliggende? Det vet jeg ikke.

Psykologen min sier at “alt” er autisme. Alt jeg har trodd var noe eget. Men neida. Alt bunner ut i autisme. Plutselig virker det som at det er alt jeg er. Jeg har ikke lenger angst for alt mulig og jeg har ikke lidd av depresjon i 20 år. Jeg er bare autist.

Så kanskje er jeg ikke ensom. Jeg er bare autist.
Autismen kan i alle fall forklare at jeg er annerledes all den tid alle folka jeg omgir meg mer er nevrotypiske. Jeg kan ikke engang se for meg hvem av slektningene mine jeg angivelig skulle ha arvet dette fra. Ingen gode valg. Ikke egentlig.

Jeg kan selvfølgelig se trekk i familien min, men neppe nok til at noen av dem ville fått en diagnose. Og ifg. psykologen min, er ikke trekkene foreldrene mine så i farfar, nok til at han ville fått en diagnose, han heller.

Jeg vet knapt om jeg har møtt en annen nevrodivergent person. Det har jeg sikkert, vi har bare alle vært veldig gode på å maskere vårt virkelige jeg. Jeg er det enda. Jeg har i alle fall vært det. Frem til jeg begynte den lange prosessen med å fjerne den.
Som har ført til at stresset som har bygget seg opp inni meg i 37 år endelig får utløp.

Jeg liker det ikke. Ikke i det hele tatt. For plutselig vegrer jeg meg for å tilbringe tid med folka mine, for maska rakner mer og mer for hver dag, og det å ta den på for å tilbringe tid med familien, møte venner, jobbe, eller gå på butikken, tar mer og mer ut av meg.

Dette betyr selvsagt ikke at jeg har noen planer om å gå full isolasjonsmodus her. Jeg er altfor glad i niesene mine til det. Og resten av familien. Og vennene mine. Og DND-gruppa. Og faktisk noen av naboene mine.

Men det er slitsomt. Det er det. Og jeg skjemmes over meg selv. Daglig.

For ikke bare har jeg alle mine vanlige særegenheter. Nå er det ikke lenger bare heftig, ukontrollerbar blunking og klikkelyder med munnen. Nå er det full echolalia og rykninger i hender og fingre jeg ikke klarer å styre og knapt nok kontrollere.

Tics, sier legen. Jeg vet ikke.

Men hva enn det er, er det såpass plagsomt at jeg altså vegrer meg for å være ute blant folk. Om jeg bare er alene, går det greit, da tenker jeg knapt over det. Men ute blant folk virker det som at alt blir verre. Langt verre. På grensen til overdrevet. Jeg vil anta det er en stressreaksjon.

Jeg har prøvd å ta det inn over meg. Akseptere meg selv for den jeg er, slik jeg er. At det ikke er noe å gjøre med alle nykkene og rykningene mine. I alle fall ikke så lenge jeg insisterer på å gjøre dette uten medisiner, fordi medisiner som kan hjelpe, også kan drepe.

Jeg har kanskje ikke vært suicidal siden 2005, men det betyr ikke at det ikke kan komme tilbake, når som helst, og da vil ikke jeg være den som har midler tilgjengelig for å gjøre alvor ut av det.

Derfor har jeg i alle år vegret meg. Takket nei når leger, psykologer, og andre har foreslått at jeg kan jo bare ta en SSRI her, noe benzo der, for økt livskvalitet.

Skeptisk. Svært skeptisk.

Men nå? Om jeg kan få bukt med alt som gjør at jeg knapt tør være meg selv? Kanskje.

Misforstå meg rett. Jeg er fortsatt veldig skeptisk til medisiner som både kan hjelpe meg, men også ta livet av meg. Jeg er livredd for at jeg skal endre meg for mye. Bli en annen. Ikke kjenne meg selv igjen.
Og for bivirkningene. Jeg trenger ikke flere problemer med tennene eller vekta.

Men samtidig. Om det kan hjelpe meg i lengden å få på plass maska igjen uten at det føles som jeg skal sprekke av stress og angst og at fingrene skal rykke ut av ledd og stikke av fra meg. Om jeg kan finne folk som minsker ensomhetsfølelsen? Da er det kanskje verdt det. Kanskje.

Men jeg har ikke noen tro på en mirakelkur. Hadde jeg trodd på det, kunne jeg like gjerne blitt religiøs. Vel, langt mer religiøs enn min hedenske ræv er nå. Men hva hjelper det vel egentlig å be en aftenbønn til Odin all den tid jeg ikke praktiserer åsatru generelt, eller med andre?

Men kanskje er det noe der ute. Jeg tør ikke håpe. Jeg har ikke hatt et positivt syn på noe i dette årtusenet (satt på spissen). Det er bedre å forvente negativitet, så blir man ikke skuffet når ting ikke går som man ønsker. Jeg har egentlig til gode å bli positivt overrasket uansett.

Jeg vet ikke om det hjelper. Om det vil hjelpe. Å skrive. Å åpne seg. Å sitte på verdensveven og pøse ut tankene mine denne augustdagen, mens himmelen utenfor pøser ut vann som gjør at jeg vegrer meg for å gå ut med bosset.
Jeg vet ikke om piller hjelper heller. Kanskje for noen. Kanskje for meg?

Blir jeg mindre ensom av å skrive? Nei, ikke faen. Men jeg vet av erfaring at andre kan lese det jeg skriver og kjenne seg igjen i noe. Ikke alt, det ville vært korny. Føle seg litt mindre alene.
Hadde jeg skrevet dette i avisa, ville jeg fått noen slike tilbakemeldinger. Det skjer, hver gang.

Og det er fint, samtidig som jeg vet at mine egne følelser med ensomhet ikke neer det spøtt. Men i det store og hele er ikke det så viktig. Jeg har levd over en tredjedel av livet mitt slik. Ensom. Autist. Annerledes. Jeg kan nok leve resten også.

Bare gradvis verre.

Hvor vil jeg hen med dette? Jeg vet ikke. For å være ærlig har teksten blitt til mens jeg har skrevet tråden. Orda vil ut. De vil alltid det. Selv om jeg ikke alltid lar dem. Ikke nå lenger. Det er skummelt å åpne seg og la folk lese. La folk få vite. Folk er generelt skumle. Vil prate. Forstå.

For å bruke et av mine favorittuttrykk fra de nyere generasjoner; shady af. Mistenkelig som faen.

Generelt en god oppsummering av mennesker. Mistenkelige som faen. Kan ikke stole på noen av dem. Jeg burde vite. Jeg er (sannsynligvis) en av dere.