Verdensdagen for psykisk helse burde ha vært en fridag for oss som sliter med noe.

Så hadde jeg kanskje ikke hatt så dårlig samvittighet for å forsove meg igjen, eller for at jeg ikke klarer å stå opp når jeg våkner. Uansett hvor dårlig tid jeg har, eller hvor mye jeg må mige.

Det er en evig kamp hver gang. Med en kropp som vil opp, men et hue som sier stopp. En evig krangel med meg selv, med mange kompromiss.

«Greit, hvis jeg får gå på do i dag, slipper du å forholde deg til folk. Du trenger ikke dusje heller. Og om jeg bare får gå på badet og spise noe i løpet av dagen så skal jeg ikke mase om å støvsuge i dag heller. Du lot meg jo tross alt få vaske do og vasken og speilet her om dagen. Jeg er evig takknemlig for det.»

At jeg har en jobb å skjøtte og en meg selv å ta vare på, er ikke særlig hardtslående. Eller viktig. Ikke når hjernen sier nei. Da nytter det ikke mase. Da nytter det ikke å be, krangle, kjefte, da nytter ingenting og jeg blir bare liggende i senga eller sittende i stolen til den blir mer medgjørlig.

Det kan ta sin tid. Jeg er tross alt en veldig sta person, og hjernen min er en del av meg.

Og det er jo for mitt eget beste, antar jeg. Selv om jeg har ligget i senga og forhåpentlig slappet av i flere timer, mener visst ikke hjernen det samme. Den trenger mer. Alltid mer. Hjernen min er sjelden klar for å møte dagen. Stå opp. Ta plass. Og i hvert fall ikke noe løfting av blikk, være raus mot meg selv, og vi har vel allerede fastslått at å gi meg selv mer tid, ikke virker. På et eller annet tidspunkt får jeg liggesår, sulter, eller tisser på meg selv. Det har ikke skjedd enda, men jeg frykter daglig at jeg skal tape kampen mot hjernen og bare blir liggende til jeg forsvinner i inkjevetta.

Og kanskje hadde det vært like greit. Da hadde jeg i alle fall sluppet den daglige kampen. Og den dårlige samvittigheten, og flere spørsmål fra ignorante, men velmenende yogatanter på Facebook. Ja, jeg har prøvd yoga. Nei, det hjalp ikke. Jeg fikk bare migreneanfall og ble liggende lammet av smerte på en sjøgrønn matte på et støvete gulv (jeg bytta vel vekk støvsuginga med å få prøve yoga de gangene). Hver gang.
Jeg har heller ikke prøvd «kinesisk tanke felt terapi» som en velmenende person foreslo for noen år siden. Det fremstår like hokuspokus og mumbojumbo som homeopati, akupunktur, og kiropraktikk. Det får være grenser for hva man skal utsette seg selv og hjernen sin for.

Så får det heller være at jeg taper kampen mot meg selv (og de middelaldrende yogatantene som befolker Mental Helse når de hvert år gir oss et dust tema som er som tatt fra en av de mange solnedgang-bildene med visdomsord krydret med tommel opp og hjerter fra velmenende mennesker som de deler på Facebook og Instagram hele forbanna tiden, fremfor å følge det internasjonale temaet som faktisk er hardtslående og legger ansvaret over på alle, også de med makt og penger til å bestemme og gjøre noe med det og for oss). Har Mental Helse i det hele tatt noen som sliter med sin mentale helse på det teamet som hvert år kommer opp med intetsigende visdomsord?

Det hjelper INGEN VERDENS TING å komme med slike Facebook-visdomsord år etter år all den tid psykisk helse gang på gang blir nedprioritert og får midlene sine kuttet. Det hjelper like mye som at en partileder står på TV før valget og lover gull og grønne skoger og gråter noen krokodilletårer før de dagen etter sier at de selv kom seg over kneika ved å mosjonere litt oftere og si til seg selv i speilet at de er hel ved og bra folk, før de går og deltar på en yogatime.

Om de skal være så håpløse gang på gang på gang på gang, så kan det like gjerne være det samme med hele verdensdagen her i Norge. Jeg synes Mental Helse heller kan la seg inspireres av de internasjonale temaene. Om ikke annet SER de bedre ut på trykk, enn enda en håpløs hashtag mange av oss som sliter harsellerer med.

Og om du som har penger og makt (det være seg om du sitter i et kommunestyre, i styret til et helseforetak og lurer på hvordan DU skal kunne bli rikere på bekostning av OSS, eller om du er en del av regjeringa og nedverdiger deg til å lese noe fra oss på gølvet) vil gjøre noe mer handfast? Gi mer penger til mental helse (med liten m). Gi oss flere psykologer, psykiatere, og andre som kan og vil hjelpe. Opprett flere plasser, og slutt å slå sammen og legge ned tilbud. Forkort ventelistene og vis at du og dine har noe å fare med (den siste der er det vel regjering og storting som må gjøre noe med).

Ta plass. Heh. Aner de hvor inn i hampen vanskelig det er å ta plass når hver gang man ymter seg frempå litt, blir man møtt med svada, latter-emojier, trusler og hat? Og det er kun fra kommentarfeltet som ser deg. De med makta og pengene, de ignorerer deg der du sitter tilsynelatende usynlig, nederst, ved siden av bordet. Et bord du ikke har status eller ork til å komme deg opp til. Ta plass. Jommen sa jeg smør.

Vis meg et sted hvor jeg kan ta plass. Hvor det er greit at jeg breier meg ut, som en tilfeldig mann i et sete på kollektivtransport. Hvor jeg blir sett. Og langt viktigere; hvor hva jeg sier ikke bare blir hørt; men også lyttet til og tatt til etterretning. Hei, jeg er her, hallo, kan dere se meg? Høre meg? Erkjenne at jeg eksisterer i samme rom som dere?

Det skjer vel ikke denne gangen heller. Ikke så lenge Verdensdagen for psykisk helse i Norge bare er et dust visdomsord fra en yogatante på Facebook.

Faen heller. La 10. oktober bli en fridag, nå!

Før jeg forsvinner …