Sjur Vaage. Foto: Fotograf Silje Asbjørnsen

Jula kan være en vanskelig tid.

For to år siden skrev jeg dette på Twitter:

«Søster: Hei, hva gjør du?
Meg: Twitter.
Søster: Det var da også noe å gjøre på julkvelden.
Meg stille for meg selv: Henger med vennene mine.»

Jeg satt hjemme hos foreldrene mine og feiret jula med familien min, mor, far, to søstre, en svigerbror, og en niese.

Likevel valgte jeg å sitte på et rom for meg selv og satt og scrolla Twitter. «Hvorfor?» lurer du kanskje. For jeg var jo med noen av de folka jeg liker best i verden, folk som betyr ekstremt mye for meg, folk jeg er veldig glad i.

Likevel satt jeg der, på sosiale medier. Jula kan være en tung tid for mange. Særlig for de ensomme. Det være seg de som sitter alene og ikke har noen, og de som er sammen med mange andre.
For ensomhet handler ikke nødvendigvis om ikke å være sammen med andre mennesker. Det er fullt mulig å være sammen med folk du liker, men likevel kjenne den tunge, knugende mørke følelsen av ensomhet være rundt deg som en dyster kappe.

Jeg vet. Jeg kan ikke huske en tid hvor den ikke har vært der. Ikke en gang før 1992, før jeg ble hakkekylling og mobbeoffer i mange år, mange år før jeg utviklet angst og depresjon, og bekmørke tanker der jeg var i hullet mitt og ikke kom meg opp igjen, der hvor jeg ikke så noen annen utvei enn å gjøre det slutt. På alt. Og jeg hadde mange forsøk, men ikke engang det lyktes jeg med. Som en annen taper. Klarer ikke engang å ta sitt eget liv. Feiging. Det var i alle fall det jeg tenkte i de dager.

Nå? Ikke like mye. Jeg er glad jeg er i live. Jeg er glad jeg har tatt en (ubrukelig) utdanning. Jeg er glad jeg har et arbeid å stå opp til, selv om jeg sitter på hjemmekontor (og der har jeg det som plommen i egget).

Folk sier til meg at jeg vil være mindre ensom om jeg faktisk møter opp fysisk på kontoret, men nei. Det har jeg bevis på at jeg ikke blir. Jeg kjente på ensomhetsfølelsen da jeg var på arbeidsprøving der fra 2011 til 2015, og jeg har kjent på ensomheten siden jeg begynte i varig tilrettelagt arbeid i ordinær bedrift i 2016 og fortsatt er der. Jeg er like deprimert som alltid, like apatisk til tider, men om ikke annet har jeg ikke hatt et angstanfall på aldri så lenge, og det er i og for seg ganske bra, og jeg er langt mer effektiv på hjemmekontoret uten stadige forstyrrelser fra kolleger og sjefer som ønsker å være sosiale eller trenger hjelp. Og jeg er en evig pushover og frykter å si “nei”. Jeg drar på det, og ender opp med å gjøre det, og det er sjelden jeg er glad jeg gjorde det, for ofte det ender det med angstanfall på angstanfall og at jeg er helt utslitt de neste dagene, kanskje til og med den neste uken.

Så klart, det kan jo ha endra seg siden jeg dro på hjemmekontor i mars 2020, men jeg klarer ikke se for meg at det skulle endre seg bare fordi jeg nå slipper andre folk og kan få den stillheten jeg trenger. Kunne ha lyset av når jeg sitter foran PC-en. Slippe å høre på den elektriske summinga og blinkinga fra lysstoffrøret fra 1800 og den tid som blinker med ujevne mellomrom over huet på meg.

Plages jeg med lysene på hjemmekontoret, kan jeg jo bare skru de av. Noe jeg ofte gjør. Jeg slipper å ta på meg solbriller inne fordi lyset er for sterkt. Jeg kan ha vinduene for og gjøre mitt for å stenge ute det ekle dagslyset, jeg slipper å ta hensyn til andre og kan spille den musikken jeg vil på nesten det volumet jeg vil (men jeg har jo naboer å ta hensyn til, samt min egen hørsel, som stadig blir verre jo mer høy musikk jeg dundrer).

Det er bare én ting som kunne fått meg til å møte opp på kontoret fast igjen, og det er ingen av de jeg jobber med. Det var fotografen som leide plass i kjelleren. Og hunden hennes. Den eneste hunden jeg ikke er redd. Vel, jeg var i alle fall ikke redd ham den gang jeg møtte ham titt og ofte. Mer usikker på hvordan det er nå som det har gått så lang tid siden sist. Og den eneste grunnen til at jeg ikke er/var redd ham, er på grunn av den eneste effektive eksponeringsterapien jeg har vært med på. Sannsynligvis fordi den skjedde over flere dager per uke, kontra en gang hver eller hver andre uke. Rart det der.

Men selv det er kanskje ikke verdt alle angstanfallene som gjorde at jeg i starten søkte tilflukt nede i kjelleren uansett. Men når jeg satt der nede og så på fotografen som jobbet og hørte på hunden puste, forsvant følelsen av ensomhet gradvis. Jeg tenkte i alle fall ikke så mye på den, selv om den sikkert var der. Og jeg er særdeles glad i fotografen og hunden. De betyr mye for meg.

På samme måte som familien min og de andre vennene mine gjør. For når man er med venner, så kan man glemme det en stakket stund, selv om den fortsatt er der, for man merker den igjen så fort man har sagt adjø. Den var aldri borte, den ble bare skjøvet i bakgrunnen en stakket stund, og snart blir du påminnet at livet er like jævlig igjen.

Ensomhet er en psykisk sykdom, på linje med angstlidelser og depresjon. Og kommer sjelden alene. Det er ofte en følgesvenn til depresjonen, og går dårlig overens med sosial fobi, men ofte er det de med sosial fobi som også føler sterkt på ensomheten. I alle fall er det slik for meg, og folk jeg har kommet i kontakt med opp gjennom årene med skriverier om egen mentale helse, i avisa, på sosiale medier, og på hjemmesida mi.

Ensomheten er den verste av alle diagnosene mine, og jeg vet ikke hvordan jeg kan bli kurert for den. Den er definitivt den jeg ønsker mest av alt å bli kvitt. Jeg kan bare leve med de mørke tankene og falle ned i hull jeg ikke kommer meg opp flere ganger i året (særlig om sommeren, når det er lyst ute og alle andre koser seg), angstanfallene ved tanken på å dra inn til byen eller bevege meg inn på en flyplass (selve flyturen går fint, jeg liker å fly, i alle fall gjorde jeg det sist jeg fløy, for sånn fem år siden). Og de andre jeg ikke snakker like åpent om. Enda.

Om jeg bare kunne slippe å føle meg mutters alene i verden når jeg er sammen med folk, eller når jeg sitter for meg selv i kåken min og koser med katten, eller uansett hva enn jeg gjør og hvor enn jeg er. Mens jeg eksperimenterer på kjøkkenet. På jobb. På ferie. På byen. Med venner. Med familie. Omringet av katter. På gåtur i skogen eller gatene her. På bussen til nærmeste by. Lekende med niesa. Mens jeg leser. Bygger LEGO. Hører på musikk. Gjør meg selv til en rosin i badekaret. Legger meg. Prøver å sove. Det er da det er verst.

Alene i senga, under dyna, da kommer tankene. Alltid. Da jeg var liten var det mareritt som gav meg dårlig søvn. Som voksen er det ensomheten, depresjonene, og tankene på at jeg som ufør aldri vil kunne få god økonomi eller være som «vanlige folk». Verken økonomisk sett eller når det kommer til såkalt status. Og det er vanskelig å kjempe mot når man ligger der og prøver å sove. Man kaster på hodet, prøver å fjerne tankene fysisk, prøver desperat å tenke på noe annet, eller ingenting, men man blir overmannet. Og vips er enda en natt ødelagt og man sovner av utmattelse på morgenkvisten og forsover seg til jobb, og føler seg plutselig enda mer ensom. Og som en taper som ikke klarer noe.

En ond spiral, som drar en lenger og lenger ned og inn. For en vond følelse kommer sjelden alene, og det er lett å gå fra å ligge og tenke på hvor ensom man er her i verden til hvor håpløst alt er, før det baller på seg og før du vet ordet har du gravd deg dypt ned i et hull, du har ikke engang merket at du sto på kanten og svaiet før du ramla nedi det. Veggene er åleglatte, det er ingen lys der nede, og ingen mulighet til å komme seg opp igjen. Etter noen dager, når du ikke lenger har igjen negler, og det bare er blodige sår i de etter hvert ujevne veggene i hullet, har du klart å lage deg en slags brisk eller hylle du kan klatre opp på, så du i det minste ikke ligger på den møkkete bakken, men det er likevel langt til toppen, og der du er, ser du ikke antydninger til lys. Og etter hvert griper apatien deg og du orker ikke lenger kjempe.

Psykisk er du langt nede i det hullet og legger ikke engang merke til at du har slutta å kjempe, slutta å prøve og komme opp igjen. Fysisk er du kanskje på jobb, men det blir tyngre og tyngre å gjøre de samme oppgavene for hver dag som går. Og du bruker mer og mer tid. Og det hjelper ikke å skulle snakke om det, for når noen spør deg hvordan det går, så er det utrolig tungt og vanskelig å skulle forme ordene som sier hvordan du egentlig har det, så du mumler bare noe om at det går ok mens du sliter med i det hele tatt å se på den andre personen eller merker at det er noen der. Du kunne like gjerne sittet i stolen og glodd i veggen, eller ligget på sofaen og glodd inn i ei pute. Det er det samme.

Å komme seg ut av hullet er en kjempekamp, og ofte kan du tro du har kommet deg opp, bare for å oppdage at du bare er på et platå, men det er fortsatt langt til toppen. Jeg husker ikke sist jeg kom meg helt ut. Jeg har vært på et platå i noen måneder nå. Slik ståa er nå, julaften 2022, vet jeg ikke om veien videre går opp eller ned. Det vil tiden vise. Jeg kan håpe det går oppover, men jeg vet så smertelig godt at ting sjelden går slik man håper, og det er bare å flyte med strømmen. Eller kjempe og slite seg ut og falle sammen og ende opp med motvillig å flyte med strømmen, utenfor kanten, og bli kastet mellom steinene ned strykene og fossefallene, til du igjen er på bunnen. Du har tapt. Igjen.

Men selv når alt er på sitt tyngste og mørkeste, klarer jeg ikke innrømme det helt for de rundt meg. Jeg kan motvillig dra meg selv ut for å møte dem, for å få i meg et måltid. Tvinge meg selv inn i dusjen for at ingen skal merke at ting ikke er som de burde være. Men de merker det alltid på meg, selv om de med årene har slutta å spørre. Sannsynligvis fordi “det går greit” og “ok” er standardsvarene de får. For det er veldig vanskelig å bruke ordene og snakke. I alle fall for meg. Om jeg kan bruke ordene og skrive, langt enklere. Selv om det er vondt og tungt å skrive dette også.

Men der kommer sosiale medier inn, og kanskje spesielt Twitter. Mitt hjem på nettet. Der har jeg også en familie og også venner. Folk jeg aldri har møtt, folk jeg sannsynligvis aldri vil møte, fordi de bor på fjerne steder, som Oslo, Bergen, og Trondhjem. Vestfold, Østfold, og Agder. Fantasisteder jeg knapt er innom eller vet om egentlig finnes.
Men det er ikke så farlig. For jeg kan skrive til dem. Og de svarer. Og de kjenner seg igjen i det jeg skriver. Og plutselig har jeg klart å skyve ensomheten litt bort. Eller jeg leser noe tidig en av de jeg følger har skrevet, og jeg kan ikke unngå å bruke muskler som sjelden er i bruk og dra på smilebandet. Bli genuint glad et lite sekund. Kanskje til og med le.

Og så er det greit. Det er greit å være ensom og ha det mørkt og tungt og jævlig. For du blir sett. Folk leser det du skriver og sender merkelige tegn og animerte bilder. Ting som er helt kaudervelsk for deg, men som du til slutt skjønner er sendt med kjærlighet og gode meninger. Selv om du gang på gang sier du ikke forstår hva det er de prøver å kommunisere. Og man er ensomme sammen. Man har det jævlig sammen. Man er ikke så alene som man har følt seg.

De siste adventene har jeg tent lys og lest opp et vers hver søndag for meg selv og de andre ensomme der ute, tenkt på oss, og håpt at vi en gang slipper å kjenne mer på akkurat den følelsen, og postet det på sosiale medier for at tankene og ordene skal nå ut til andre som meg.

Og jeg har kommet i kontakt med mennesker som har fortalt meg at det var akkurat det de trengte. At de følte seg bitte litt mindre ensomme når de kunne se at det var andre som hadde det som dem. Der og da forsvant følelsen for en stakket stund. Og det gleder meg alltid å høre. Selv om vedkommende som inspirerte meg til å fortsette å tenne lys og lese vers døde andre søndag i advent i år, vil jeg fortsette fremover, med det håpet at jeg kan finne enda en person og vise dem at de ikke er alene i ensomheten. Vi er mange flere som har det sånn. Og kanskje hjelper det å vite at noen tenker på dem og tenner lys for dem.

Jeg tror i alle fall det hadde hjulpet meg å vite det.