Sus. Sus. Sus. Ut mot havet. Et evig sammensurium av stemmer blir til en kakofoni av støy. Move over, alle dere som driver med noisecore. Move over, Sjurs forsøk på å gi læreren hodepine. Det er følelsen av å sitte i, eller utenfor, et partytelt fylt med mennesker som snakker og lever livet, synger, og hører på musikk fra en sliten bluetooth-høyttaler, det er det som er støy. Mer støy enn jeg har vært ute for før.

Det er som en vegg. En mur. Det går fra å være noe man bare hører, til å bygge seg opp, som et veldig brus, og blir noe fysisk

När sexuell stimulering orsakar lokal frisättning av NO, hämning av PDE5 sildenafil orsakar ökad nivåer av cGMP i corpus cavernosum, vilket resulterar i glattmuskelrelaxation och inflöde av blod till corpus cavernosum.Dessa resultat tyder på att funktionerna i levern och njurarna kan ha påverkats negativt. canadian viagra.

En ökning av biverkningar (onormal syn, gastrointestinala och kardiovaskulära) observerades efter doser på 200 mg sildenafil. viagra 50mg 43 mg / kg per dag av Sildenafil till vuxna Wistar-råttor påverkade histologin hos lever och njurar..

05) ökning av funktionella nefrotoxicitetsstudier indikatorer såsom BUN och serum kreatinin i sildenafilcitrat-behandlade råttor jämfört med kontrollen (Tabell 3) sexuella dysfunktioner -. viagra effekt förändring av sildenafil absorptionshastighet med mat, reducerad clearance av sildenafil med leverstatus, med ökande ålder och med CYP3A4-hämmare (såsom ketokonazol, erytromycin, cimetidin)..

recept eller receptfria droger (t ex de flesta vanligen antihypertensiva medel, psykotropiska läkemedel inklusive antidepressiva och antipsykotika, såväl som antiarytmika, anti-androgener och steroider) 3.Studier som undersöker mekanismer av penil erektion har visat att under sexuell stimulering, är kväveoxid (NO) som frigörs från penisnervändarna. viagra biverkningar.

Detta understryker behovet av hjärt-bedömning innan behandling av ED och regelbunden uppföljning. where to buy viagra Hos patienter med mild till måttligt nedsatt njurfunktion (kreatininclearance = 30-80 ml / min), ökade medelvärdet för AUC och Cmax för den N-desmetyl-metabolit ökat ca 126% och 73% respektive, jämfört med friska personer..

Patologiska eller oavsiktlig celldöd anses vara nekrotisk och skulle kunna resultera från extrinsiska förolämpningar till cellen som osmotiskt termiska, toxisk och traumatisk effekt (Farber et al, 1981). brand cialis online 43The behandling vald av en patient, kommer att påverkas inte bara av frågor som effekt och säkerhet, men också av patientens kulturella, religiösa och ekonomiska bakgrund..

. Noe man kan ta og føle på. Noe som sperrer en ute. Ute fra det gode liv, det gode selskap

sato sullâdynamic learning, on the others. – ECM. With a stoneâthe assumption on the part of AMD to the roleAlzheimer’s disease (0,87; 95% CI from 0,80 to 0,96). gestational amoxil saving life.

.

Ikke med vilje, selvfølgelig. De der inne – i kakofonien, altså – ønsker ikke annet enn at du skal være med. Ta del i kreasjonen. Være med på moroa. Men likevel. Du, eller jeg, står der ute. Utenfor teltet. Hver gang du prøver å gå inn, sette deg ned, være med på «moroa», det sosiale …

Hver gang stoppes du. Du kommer deg kanskje inn noen ganger. Klarer å sette deg ned i en stol og nikke og smile til noen du kjenner, og som du kanskje ikke har snakket med på lenge. Du prøver å høre hva akkurat den personen sier, selv om det kanskje er likegyldig for dem om du svarer på det de sier, eller om du bare svarer noe bort i natta.

Du prøver likevel. Videre. Mer og mer. Legger all din kroppslige og din mentale tyngde. Kjemper for å bryte gjennom. Men det går ikke. Du blir bare sliten. Jeg blir sliten. Jeg reiser meg opp og går ut igjen. Tenker: Neste gang. Neste gang jeg prøver, klarer jeg det. Men først må jeg vekk. Ta en liten pause. Inn i nabogården, opp på rommet. På med musikken og kjenne på det å være alene. Ensomheten. Roe magen, roe angsten, få den til å ri av.

Så er det på’n igjen. Finner mamma, prøver å få i gang en samtale, men hun bare maser om et ullsjal, ev. en poncho. Får så vidt igang en samtale med lillesøster, men også hun forsvinner. Pappa nevnte visst verbet «pirre». Jeg vet ikke om jeg er glad eller ei for at jeg ikke klarer å skjelne ord der inne.

Ut igjen. Konsentrere seg. Hardt. Prøve å la være å gå inn i huset, i alle fall å bli værende der inne. For du vil jo være sosial. Du vil jo være normal og A4, vil du ikke? Ikke en einstøing, sosialt utstøtt, stigmafylt pariakaste. Du vil jo så gjerne være én av gjengen. Ikke sant? Hæ? Det er det du vil?!

Jeg vet ikke. Tidvis er jeg ganske så fornøyd med å være usosial, asosial, ikke med. Bare sitte hjemme. Det er jo så trygt og godt. Der har jeg bøkene mine. Der har jeg musikken. Der slipper jeg å forholde meg til andre.

Det er jo så enkelt, selv et barn kan klare det. Men vil jeg virkelig det? Aldri komme noen vei her i livet. Bare sitte hjemme. Selv når jeg flytter ut igjen er det ingen garantier for at jeg igjen blomstrer sosialt. Oddsen er stor for at jeg fortsetter i den samme komfortable tralten. Bare bytter ut gutterommet i kjelleren med en leilighet et eller annet sted, som forhåpentlig ikke er Orkdal. Jeg tar heller idylliske Børsa enn å flytte fra bakkan og ned på Orkanger, altså. Ærlig talt. Det skjer ikke mer i Skaun enn i Orkdal. Faktisk vil jeg argumentere for at det skjer mindre, men så igjen. Orkdal suger. Er det noe jeg har lært meg siden 1988, så er det det at Orkdal suger. Steinkjer über alles, i alle fall i Trøndelag. Problemet med å bo på Steinkjer, er selvfølgelig at jeg jobber på Orkanger, og det blir litt langt å pendle.

Det sies at jeg er utadvendt, jeg er ikke helt sikker på om jeg tror på dem. For er det noe jeg vet om meg selv, så er det det at jeg er innadvendt, herfra til Hel.

Noen ganger prøver jeg med alkohol. Håper det løsner meg opp litt. Og det kan hjelpe litt. Men det kommer an på sinnsstemninga. Denne gangen hjalp det litt, men så gikk det nedover. Jeg vet fra studietiden på Steinkjer at det ikke er en langvarig løsning. Så altfor godt.

Og så er jeg tilbake på Hongsand. Søskenbarn- og tremenningstreff. Bare folk jeg kjenner og har et tilsynelatende godt forhold til, og har kjent i mange år. For noen kan det virke litt rart å ha kjennskap til x-menninger, men jeg er oppvokst med dem, og synes det er like rart at folk ikke har et forhold til slekta si.

Det gikk mye bedre før. Angsten har blitt verre. Den kverner nesten ustanselig rundt i maven. Gir seg aldri. Noen dager går det bra. Andre dager går det til helvete. Som oftest er det midt i mellom.

Jeg burde ta steget. Begynne hos psykolog igjen. Jeg vet det, men den dørstokkmila er den verste kneika jeg har vært borti. Jeg frykter så mye. Ikke bare folk, men også kognitiv terapi, og at jeg enten skal bli sendt bort, eller enda verre … at noen skal fylle meg med piller fulle av bivirkninger. At jeg blir avhengig, eller suicidal – igjen. Jeg har vært der. Det er en av flere grunner til at jeg på sesjon ble fortalt at jeg ikke var ønsket. Jeg vil ikke tilbake til det.

Det være seg et bad i Orkla i fylla i februar, kniv, eksos, renneløkke, plastpose, eller rus.

Jeg har ikke hatt slike tanker på mange år, og jeg er veldig fornøyd med det. Ferdig snakka, liksom. Men jeg har hatt dem, og jeg har erfaringen med å ha hatt dem. Den vil aldri forsvinne. Heldigvis.

Og igjen sitter jeg. I live, stadig svevende mellom realistisk og pessimistisk. Angstklump som tidvis gjør at jeg ikke kommer meg på jobb. Ikke klarer å stå opp, møte foreldra mine, kose med katten min. Heldigvis er det lenge mellom dem også, men ikke spør om jeg kan gå ut og shotgun-intervjue noen. Da går det på dunken, for å si det mildt. Jeg er ikke personen til å fritte ut folk om alt og ingenting. Jeg er personen som tar på meg en tweed-blazer og en ull-sixpence og snakker om alt og ingenting, men aller mest om ingenting. På kamera.

Eller skriver. Side opp og side ned. Skriving er min terapi og selvmedisinering, men jeg vet ikke om det fungerer. Jeg vet aldri om noen leser. Sist jeg var innom dette temaet, leste folk, og jeg ble rørt over tilbakemeldingene. Men kommer det for ofte, blir kanskje folk lei. Kanskje føler de jeg melker kuen. Gjør det for oppmerksomhetens skyld, selv om det er langt unna sannheten.

Uansett hjalp det på. Det å skrive nå. Med Jan Garbarek på øra, og en GT ved min side. Og tidvis den herlige «Ambassadeghetto (med Jan Erik Vold)» av Uro. Utrolig chill.

Det er ikke lenger bare sus. Kanskje jeg kan gå ut igjen. Bli med i det glade selskap, om det ikke er over. Og er det det, så har jeg i alle fall roet meg nok til å kunne sove i natt, og ikke ligge våken med huet fullt av vonde tanker og tidligere slengte ord og kallenavn. Noen av dem har jeg tatt til meg. Frik er et av dem. Og jeg er stolt. Fuck dem som prøver å rakke ned på meg. Her og nå er jeg sterk, men kanskje ikke sterk nok til å bryte gjennom kakofonimuren.

Men det er vel nok at jeg bare sitter der, med musikken surrende i huet mitt. Vise tilstedeværelse. Eller …?