Kanskje mest det siste, men også det første. Og jeg har selvfølgelig vært usikker, for etter mange år hvor folk først takker ja til å finne på noe, for så å være et helt annet sted og svare «Hæ, trodde du på meg?» eller «Hæ, var du seriøs?» når man så tar kontakt for å finne ut hvor de er, gjør at det ikke er det letteste her i verden å tro på andre når de spør om man vil finne på noe.

I tillegg kommer dørstokkmila. Lang som et vondt år. Det uttrykket kan vel oppdateres nå, tenker jeg. Lang som vårmånedene 2020. Ev. lang som 2020.

2021 vil nok ikke føre til store endringer, selv ikke når vi en gang blir vaksinert og kan stime sammen i store orgier for å feire. En feiring jeg antar vil bli større enn den i 45. Eller den i 05 eller 14, for den saks skyld (for ordens skyld, jeg tenker på 1905 og 1814).

Jeg vil fortsatt sitte her i Trondheimsveien og spinne i stolen eller ligge på sofaen. Usikker på meg selv og andre. Og for evig og alltid kjenne på ensomhetsfølelsen, mens jeg tar opp telefonen og sender meldinger og snapper i hytt og vær i et håp om at noen skal takke ja til en innbydelse om å finne på noe, komme på middag, ta en øl, møtes, et eller annet …