For 7-8 år siden ble jeg kronet til konge på Ranheim. Og derfor har jeg skrevet nyttårstale.

2018 står på trappene, og jeg møter året syk og uten smaks- eller luktesans. Mindre energi enn vanlig, har jeg også. Og slik har det egentlig vært siden tredje dag jul. Jeg fikk tak i fyrverkeri, men kommer neppe til å stå ute i minusgradene og fyre det opp selv. Til det er nok feberen for tilstedeværende, og energien ikke.

2017 har vært et interessant år, på mange måter. Mye død og faenskap, #metoo-kampanjen, leserbrev, naturvern, gærne statsoverhoder i øst og vest, forsvinnelser i lokalmiljøet, og vaktbikkjer som takkes av.

Det har skjedd litt på denne siden, også. Jeg har blant annet fått inn en poesi-del, med så å si alle diktene jeg har forfattet (og tatt vare på) i dette årtusenet.

Og i virkeligheten har det også skjedd så mangt. Ikke med meg, vel og merke. Jeg bor fortsatt hjemme i mangel av økonomi til å flytte for meg selv. Jeg har fortsatt ikke kjøpt meg bil (selv om jeg virkelig burde), og takket være den nåværende sykdommen, har jeg heller ikke begynt å trene denne romjula, som opprinnelig plan var.

Jeg har heller ikke blitt mer sosial, men det så jeg da heller ikke for meg. Av den grunn venter jeg heller ingen barn eller giftemål. Men det gjør ingen andre i familien min heller, så det er greit. Både for meg selv, psyken min, og – ikke minst – lommeboka mi.

Men venner har gått hen og poppet ut unger, forlovet seg, ja, noen har sågar giftet seg. I alle fall på Facebook. Og som vi alle vet, så er det ikke offisielt før det er der. På godt og på vondt.

Men jeg har da klart å gjøre noe, jeg også. Jeg møter fortsatt opp i ST fra 9 til 17, mandag til fredag. Jeg har begynt å brekke sidene, fremfor å sitte og sture / surfe på nettet. Jeg har også fortsatt med mine mange filmtips (uansett hvor sære filmer det måtte være, og hvor mye pes jeg får for ikke å skrive om aktuelle filmer man enkelt kan få tak i via ulovlig nedlasting, streaming, eller kjøp på DVD), for ikke å snakke om alle Øyeblikkene. For når noen trenger et Øyeblikk, kan dere ta dere faen på at jeg stiller opp og har et klart etter få minutter. Forstår ikke hvordan andre kan bruke hele dagen på å forfatte noen tusen bokstaver og sette de sammen til noe med snert, brodd, og gjerne også humor.

Men vi er vel alle flinke til vårt. Jeg kan for eksempel ingenting om hester, selv om sjefen tydeligvis prøver å lære meg litt, via alle artiklene hans.

Jeg kan også skrive langt. Lenger enn langt. Spaltemeter på spaltemeter med og uten innhold. Jeg er min egen personlige lorem ipsum, for å si det mildt. Og jeg har opprettholdt fotointeressen, også i år, selv om det har dabbet mer og mer av. Mangler vel inspirasjon, Thams-paviljongen og måkeunger til tross.

Og med det avslutter jeg abrupt, slik jeg avsluttet middagen i aften, og ønsker dere alle et nytt godtår, med mye bruk av “man”, “champagne”, “tape”, “container”, “Trondhjem”, “sne”, “overhead”, “Canada”, og til helvete med Språkrådet. Så får jeg heller tåle at noen kaller meg gubbe og konservativ riksmålsfantast. Det gjør meg ikke det minste.

Og dere? Dette er også en fin dag for å minnes de som ikke lenger blant oss, samt kanskje roe ned alkoholbruken og fyrverkeriet en stakket stund. Barn, dyr, og andre vil takke oss, alle sammen.

 

Sjur H. Vaage, 31. desember 2017, 22:32.