MERKELIGE greier, du sitter der og er helt klar for våren. Det er mildt til varmt, det regner og blåser, og det hele føles mer som en varm november enn en småkald februar. Du går til jobb i joggesko, for det har det jo vært vær til i det siste, du tar en snarvei, og helt ut av det blå …

SNIKISIFISERING! Plutselig er det ikke bar grusvei med rester av is på sidene, men grå hålke med et tynt gruslag, kamuflert som bar grusvei. At jeg klarte å holde meg på beina da hålka kom som julekvelden på kjerringa, kan bare ha vært en guddommelig inngripen, selv om jeg er hedning, og ikke helt ser for meg at noen der oppe i Åsgard skulle finne det for godt å redde meg fra brukket kragebein eller lårhals eller noe slikt.

ETTER noen heseblesende minutter og meter (i alle fall femti), som føltes mer som en lang time og en vond mil, var det tilbake på grusveien igjen, men da seig og klissete, som om noen hadde brukt sukker for å fjerne islaget, i stedet for salt.

FORFERDELIG, rett og slett. Kan ikke været bare bestemme seg? Enten fortsette den forferdelige fimbulvinteren (det er lov å overdrive når man skriver) i påvente av ragnarok, eller la oss få en blomstrende vår med pollen og allergianfall overalt

. Bare la meg slippe å gå til jobb med en overhengende frykt om å bli skadelidende i lang tid, grunnet noe frossent vann på bakken.

OG med det ute av veien, kan jeg konsentrere meg om å skrive «Øyeblikket». Nei, samme kan det være. Jeg kan jo ikke sitte her og fylle spaltemetere med svada heller. Det er nok for mer seriøse ting, ikke ordene som strømmer ut av fingrene mine, her jeg sitter med japansk, psykedelisk rock på ørene – Acid Temple Mothers & The Melting Paraiso U.F.O. er for øvrig et knakende bra band – en kakofoni av lyd som får meg til å smelte litt, mens jeg ser for meg at jeg er i et romskip som reiser inn i hyperspace, mens stjernene blir til lange streker rundt meg, bare at det er farger – ville farger overalt – og japanske hippier, muligens det nærmeste jeg kommer en syretripp i edru tilstand.