web analytics

Nykker er bra å ha, og vi burde alle være stolte over de vi har og la dem skinne

SÅ var dagen kommet. Etter rundt regnet to måneder kunne jeg endelig dra på verkstedet og hente scooteren min igjen. Jeg har gått til jobb, og jeg har til og med pest meg opp bakkan flere ganger. Det er en stri bakke i sommervarmen. Og vinteren også, for den saks skyld. Gleder meg til økonomien er på stell, slik at jeg kan kjøpe leilighet på flata. Eller i Trondhjem, for den saks skyld. Alt annet enn oppi bakkan. Hva skal jeg med utsikta? Den så jeg meg mett på for mange, mange år siden.

MEN jeg snakker meg bort, det var jo scooteren jeg snakket om. Min kjære 2003 Suzuki Katana AY50WR. Vannavkjølt, så klart. Må jo ha det for å komme seg opp bakkan i varmen. Og så er det litt tøffere, da. Greit nok, finnes tøffe, luftavkjølte saker også. Som Vespa. Men det er ikke Vespa jeg har. Det er Suzuki. Eller «Skruzuki», som jeg etter hvert har innsett er et mer passende navn. Det er nemlig ikke måte på hvor mange ganger min kjære Hege Bethisaleth – ja, jeg har døpt scooteren min, folk døper jo båter, så hvorfor kan ikke jeg døpe scooteren min? – har måttet inn på verksted, eller på Vianor for den saks skyld. De har lappa sammen bakdekket mitt mang en gang, for å si det slik.

OG nå er vi endelig sammen igjen. Helt tipp topp er hun ikke, det er klart. Men folka på verkstedet har gjort det de kan, og jeg er fornøyd med det. Så lenge jeg ikke finner noen gamle mopedmekkere som kan hjelpe meg å finne ut hvorfor hun dør når hun blir for varm, da. Men også det er enklere sagt enn gjort, så jeg får leve med det.

VI har alle våre nykker, jeg vet at jeg har nok av dem. De kommer frem i lyset hver dag. Og jeg kan vel ikke akkurat si at det bekymrer meg nevneverdig. Jeg er glad i nykkene mine, og hvorfor skulle jeg ikke være det? Nykker er bra å ha, og vi burde alle være stolte over de vi har og la dem skinne.

MEN nå var det ikke nykker jeg skulle snakke om, det var HB – initialene er helt tilfeldige, selvfølgelig. Min kjæreste HB. Og hvor glad jeg er for å ha henne tilbake igjen. Og hvor herlig det er å høre henne male som en katt når jeg kjører bortover Orkdalsveien i 40 km/t. Og så håper jeg at
jeg slipper å trille henne opp bakkan igjen. To ganger er vitterlig to for meget.
Se nu, nu er jeg ferdig.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *