web analytics

Vi er søsken i blodet, og jeg føler jeg må passe litt ekstra på henne

Min yngste søster har en katt, og selv om de bor på Byåsen, er katten ganske ofte her på Orkanger. Opptil flere måneder i strekk, enten når «minstesøss» er her, eller når hun er opptatt med eksamener. Det går greit. Jeg var skeptisk i starten, med tanke på allergi, og hvordan katter generelt oppfører seg mot meg (hveser, opptrer agiterte og i flere tilfeller, hopper opp og setter klørne i meg). Husker en gang jeg var på fest i Trondhjem og vandret ut for å røke.

Da jeg sto der i vintermørket og dampet i vei på kistespikeren min, kom det plutselig en katt fra intet (mest sannsynlig fra det lille berget rett ovenfor) og hoppet på meg. Traff meg rett i brystet, og jeg ble så sjokkert at jeg gled på den glaserte gårdsplassen og falt rett på baken. Katten ble stående på brystet mitt og hvese mot meg gjennom hele seansen. Og det var verken første eller siste gang noe slikt hendte.

Men da «Luna» kom i hus, var det vanskelig ikke å bli betatt av den svært aktive – og veldig bedårende – pelsballen. Og så lett det var å underholde henne. Rundt én meter hyssing med litt sammenkrøllet avispapir i den enden, og vips hoppet hun en og en halv meter og vel så det opp i luften for å fange den. Hun fikk aktivitet, jeg fikk underholdning.

Vi knyttet et band. Hva slags band vet jeg ikke, men jeg blødde flere ganger, så vi kan late som vi ble blodssøsken. Minstesøss var jo vel og merke matmor, men like ofte opptrådde vår mor i den rollen, og katten oppførte seg tidvis som minstesøss da hun var liten, så vi kan si blodssøsken. Ikke helt ueffent, det.

DET var mye positivt med pelsballen. Blant annet hadde jeg ofte en god grunn til å komme for sent på jobb, da jeg måtte få katten ut – eller inn – eller finne henne når hun hadde gjemt seg før jeg skulle på jobb. Hun skulle jo helst være ute på dagtid, ikke ligge inne og døse. Mine sjefer har fått mang en melding om at jeg kommer snart, men noe med katten gjør at jeg ikke er der i tide. Tidvis med et bilde av henne også. Hun er jo så søt, jeg vil anta det hjalp.

Så nå er jeg glad i katter, både i Luna, og i andre, men ikke de som jager henne eller invaderer territoriet hennes og skremmer henne. Eierne deres liker dem sikkert, og de er neppe verre enn Luna, men som nevnt, vi er søsken i blodet, og jeg føler jeg må passe litt ekstra på henne. Jeg har jo – på mirakuløst vis – blitt glad i en katt.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.