Den mer fancy logoen, laget av Trude Renate Fridén

Den mer fancy logoen, laget av Trude Renate Fridén

Merkelig hvordan skrivekløen plutselig er der igjen, etter å ha ligget brakk så lenge. Holdt tydeligvis ikke med én Vær-Sjur, enda en meldte seg. Ikke at jeg klager, jeg liker å skrive. Det være seg om ett eller flere tema, eller om noe totalt intetsigende. Så lenge jeg får ut de innstengte orda i alle fall. Og vi kan jo starte med det som ligger meg så nær, nemlig vær.

For i dag var det interessant å våkne opp og se ut vinduet i formiddag, for hva kunne jeg vel se der, om ikke sne? Jo, det helsikkes hvite stoffet, frosset vann, falt ned fra himmelen. «I alle dager,» tenkte jeg. Sne? Her? Nå? Det er jo vår, for svingende! Måneden er på vei til å tippe over fra mars til april, påsken er over, og jeg har vandret rundt på bare veier og stier en stund, og så kommer flasset til en eller annen høyere makt ned og legger seg frekt og freidig, og et øyeblikk kjenner jeg depresjonen melde seg igjen. Nei, makan. Jeg var fristet til bare å legge meg igjen.

På den lyse siden, forsvant utingen ganske fort, og nå ser man nesten ikke restene. Nesten like skummelt som da det snedde på en Terje Tysland-konsert i Lauåsen 16. mai for 11 år siden (det til tross for at det var varmt nok til å dra på fest i shorts og t-skjorte for andre enn meg). Nuvel, etter å ha fått ut det der, kan jeg hoppe tilbake til hobby-meteorologen inni meg, som skriker etter å bli hørt og sett i tide og utide (for det meste i utide).

For resten av dagen, melder yr.no om delvis skyet, 6 grader og svak vind. Det blåser litt mer enn svak vind for øyeblikket, og er noen grader kaldere, og det er grunnen til at jeg sitter inne i shorts og t-skjorte og hører på musikk, fremfor å stå ute og vaske vinduene.

Aprilsnarr meldes det om delvis skyet, 1 grad og svak vind natt og morgen, regn på formiddagen, lettskyet og 6 på ettermiddagen, og skyet, 8 og flau vind på kvelden.

Lørdag får vi flau vind hele døgnet. Skyet og 3 grader natt og morgen, 2 på formiddagen, duskregn og 5 på ettermiddagen, og delvis skyet og 7 på kvelden.

Og så var det musikken, da. I dag tenkte jeg å bygge litt videre på en Vær-Sjur jeg skrev 30. september 2013. En rå høstdag var det da, og en rå vårdag er det nå. Jeg tar også for meg sanger jeg ikke kan finne ut at jeg har skrevet om, til tross for at jeg var «skråsikker».

Får gjøre opp for det nå, og vi starter ballet med The Wombats, og sangen «Tokyo (Vampires & Wolves)», fra andrealbumet\, «This Modern Glich», fra 2010. Wombats er et engelsk rockeband, som ble startet i Liverpool i 2003 (hvilken side av elva vet jeg ikke, men jeg satser på at det er hørbart både for fans av Everton og LFC). De har også med seg en elverumsfyr, Tord Øverland Knudsen, på bass, gitar, keyboard og bakgrunnsvokal. Ellers har vi Matthew «Murph» Murphy (hovedvokal, gitar, og keyboard) og Daniel «Dan» Haggis (trommer, perkusjon, gitar, keyboard, og bakgrunnsvokal, de deler litt på alt, disse guttene).

Sangen har ingenting med vampyrer eller andre blodsugere å gjøre. Den er i stedet en angstfylt og rebelsk sang mot alt, den skiller seg ut fra mange andre rockelåter ved at den ikke inneholder gitar, kun synth. Dette fordi Murphy ble lei av å se på gitarforsterke. Sangen er også en trang han hadde fordi han følte at han måtte lage noe bedre enn «Let’s Dance to Joy Division» og ikke bli sittende fast fordi han laga én skikkelig bra låt. Angående baren i Tokyo de vil tilbake til, er det en liten bar kalt Edge End, som de dro til første gang de dro til byen. Siden den gang, har han villet gjenoppleve den natten, om og om og om igjen.

Neste band ut, er Fall Out Boy, et amerikansk pop punk-band (som jeg føler er ganske alternativt til tider, ja, jeg har til og med klassifisert dem som emo-musikk en gang i tiden, sammen med Good Charlotte, nyere Green Day, og et annet band jeg tar for meg i dag) fra Illinois, som ble startet i 2001. Bandet består i dag av vokalist og gitarist Patrick Stump, bassist Pete Wentz, gitarist Joe Trohman, og trommis Andy Hurley.

I dag tar jeg for meg to sanger. Begge fra andrealbumet «From Under the Cork Tree» fra 2005. Først ut er «Dance, Dance». Den kan sies å ha en mening som sier at man må slutte å være så anspent og redd. Hvis du liker noen, bør du slutte å bekymre deg, og heller bare si det. Eventuelt; hvis du skal gjøre noe, ikke nøl, gjør det! Linja «You always fold just before you’re found out» betyr at du hele tiden sier at du skal gjøre noe, men når alt kommer til alt, så feiger du ut. Og jeg vet alt om hvordan det føles og er. Jeg har gjort det veldig mange ganger, og når man bare overvinner frykten, kan det føles helt på trynet jævlig, men samtidig litt godt også, i alle fall om man har flaks og det går bra. Ellers føles det vanligvis bare helt på trynet og jævlig (som da jeg dro på Ivars kro i Oslo med en gjeng venner fra verdensveven).

Neste sang er «Sugar, We’re Going Down». Sangen har et hint av sjalusi i seg, og linja «I’m just a notch in your bedpost, but you’re just a line in a song» indikerer at hun ikke betyr noe for ham, og at han gjerne vil at han ikke skal bety noe for henne, heller, men det fungerer ikke helt. Refrenget tar så for seg et feilende forhold på et tidligere punkt, siden det ikke er noe forhold å snakke om. Linja «I’ll be your number one with a bullet, a loaded God complex, cock it and pull it» kan tilsi at hun like gjerne kan ta livet av ham, fordi det gjør så vondt at hun ikke vil være sammen med ham, eller elske ham like mye som han elsker henne. Man kan gjerne si at gutten her er friend-zoned så hardt at andre får blå baller av å høre sangen.

Neste band, er også fra USA, nærmere bestemt, Las Vegas, nemlig The Killers. De ble startet i 2001 av Brandon Flowers (vokal og keyboard) og Dave Keuning (gitar, bakgrunnsvokal). Etter hvert kom også Mark Stoermer (bass, bakgrunnsvokal) og Ronnie Vannucci, jr (trommer, perkusjon) med, og besetningen var komplett. Navnet tok de fra logoen på basstrommen til et fiktivt band i musikkvideoen til New Orders «Crystal».

I dag tar jeg for meg sangen «Human» fra tredjealbumet, «Day & Age», fra 2008. Hovedlinja fra refrenget – «Are we human, or are we dancer?» – irriterte meg kraftig da låta kom ut, og den skapte både forvirrelse og debatt på nett, grunnet det grammatiske. Nettdebatten handlet om hvor vidt de sang «dancer», «dancers», eller «denser», da dette ene ordet kunne endre sangens mening. På bandets nettside, nærmere bestemt biografi-delen, står det at Flowers lot seg inspirere av en kommentar av gonzo-journalist HUnter S. Thompson, som stadfestet at Amerika oppdro en generasjon av dansere. I et intervju med Rolling Stone, uttalte Flowers at han ble irritert over forvirrelsen rundt teksten, og at fansen var skuffa over at sangen var dansbar (jeg skal innrømme at jeg ble litt satt ut første gang jeg hørte den, fordi den var så poppa og langt fra hva jeg var vant til fra de to forestående albumene, men jeg begynte veldig fort å like sangen likevel). I følge Flowers, skal sangen være en danselåt. Beaten følger refrenget, og om man ikke klarer å fatte det, er man en idiot. Sånn sett var vi nok mange idioter, men jeg husker at pappa likte den med en gang (men han hadde allerede da begynt å miste musikksmaken til en mann på hans alder, og heller adoptere musikksmaken til en fjorten år gammel pike).

Så hopper vi videre til et nytt band, nemlig The Dandy Warhols. Også de et rockeband fra Amerika, nærmere bestemt Portland, Oregon. De ble startet i 1994 av vokalist og gitarist Courtney Taylor-Taylor, og gitarist Peter Holmström. Så ble keyboardist Zia McCabe og trommis Eric Hedford med. Hedford stakk i ’98, og ble erstattet av Taylor-Taylors søskenbarn, Brent DeBoer. Bandnavnet er basert på navnet til den amerikanske pop-kunstneren Andy Warhol.

Jeg starter med en av deres største hits, nemlig sangen som kom til oss her i nisselandet via en Vodafone-reklame på MTV, «Bohemian Like You», og for én gangs skyld, likte jeg en sang fra en reklame fra første stund. Sangen er å finne på albumet «Thirteen Tales from Urban Bohemia» fra 2000, deres tredje studioalbum. Sangen ble til etter at Taylor-Taylor så en dame kjøre opp til trafikklysene utenfor leiligheten hans. Han pleide å fantasere om henne, og husker hvordan han så ut av vinduet en dag når hun kom kjørende i en BMW 320i fra tidlig åttitall. En ung og attråverdig kvinne satt bak rattet, albuen hengende ut av bilvinduet, og håret begynte å ta tilbake sin opprinnelige farge. Som opprinnelig bilmekaniker, pleide han å drømme om at bilen hennes skulle bryte sammen, slik at han kunne komme som en reddende engel. Når lysene skiftet og hun kjørte sin vei, begynte han å spille noen akkorder på gitaren, så fantaserte han videre om hvordan forholdet ville vært med denne mysteriejenta, i stilen av monolog. En merkelig hjerne full av drømmer om kjærlighet og gamle motorer som slutter å fungere. Han spurte vennene sine om de visste av noen som kjørte en gammel BMW, og en sa at hun var konditor. Han spiste mange konditorvarer den uka.

Denne gruppa gav oss den herlige låta «We Used to Be Friends», fra fjerdealbumet, «Welcome to the Monkey House», fra 2003. Sanger har en likhet til introriffet til Feeders «Day In Day Out», og bandet har av den grunn oppført Grant Nicholas (fra Feeder) som en av forfatterne bak sangen. Taylor-Taylor skrev sangen om en venn av ham, ved navn Mark, som også inspirerte andre sanger. I følger Taylor-Taylor, hadde Mark og han hatt et lite uhell, som førte til at de ikke snakket sammen på mange år. Sangen var også themet for TV-serien «Veronica Mars», samt ble brukt i «The O.C.», «FIFA Football 2004», og den australske reality-serien «My Restaurant Rules», uten at vi skal holde det mot den, fordi det er en knakende bra sang.

Så har vi dagens siste band, og bandet som ble referert til over her som emo-musikk, nemlig et rockeband fra New Jersey, som var aktive fra 2001 til 2013, og besto av vokalist Gerard Way, gitaristene Ray Toro og Frank Iero, bassist Mikey Way, og keyboardist James Dewees. Ingen ringere enn My Chemical Romance, og fra dem gir jeg dere hele fire sanger fra bandets tredje studioalbum, konseptalbumet «The Black Parade» fra 2006.

Først ut har vi «The End.», som minner meg om Pink Floyd anno «The Wall» med skikkelig pompøs rockemusikk. Sanger er åpningssporet på albumet og het opprinnelig «Father». Den handler om de siste øyeblikkene før Pasienten (hovedkarakteren dette albumet handler om) dør av kreft. Lyttere kan høre ECG-monitoren pipe og telle ned til døden hans, og på neste spor («Dead!») kan man høre det jevne pipet som signaliserer død.

Den andre sangen er «Welcome to the Black Parade», og het opprinnelig «The Five of Us Are Dying». I følge Way, kommer døden som ditt mest minneverdige … vel, minne, og for Pasienten er dette et minne av en parade som faren hans tok ham med på (som også forklarer album- og sangtittelen), og i følge Way, er sangen dedisert til alle fedre i verden. Sangen inneholder også linja «Sometimes I get the feeling she’s watching over me», som er en hyllest til Ways døde bestemor.

Så har vi «Cancer», som fortsetter temaet, og gir oss et hint om at Pasienten døde av nettopp kreft. Sangen blir fortalt fra hans perspektiv, og vi hører om hvor mye smerte han føler, men det han tenker mest på, er hvor vondt det gjør å forlate de han er mest glad i. Sangen beskriver også symptomene som er typisk for en kreftpasient, som hårtap, tørre lepper, og svimmelhet, som alle er følger av kjemoterapi. Jeg skjemmes ikke over at jeg får tårer i øynene når jeg hører på sangen.

Den siste sangen i dag, er bonuslåta «Blood», som ligger som et gjemt spor på slutten av plata. Sangen kan tolkes til hvor besatte fans kan være. De vil ha så mye ut av idolene sine, og idolene kan føle at uansett hvor mye de gjør, så er det aldri nok. Linja «So give them blood, blood, gallons of the stuff / Give them all that they can drink and it will never be enough» kan tolkes til at de virkelig legger sjela i arbeidet sitt og gir alt de kan gi, og likevel vil folket ha mer, selv om de ikke har mer å gi.

Og med det, kan jeg signere ut nok en Vær-Sjur, og prise meg lykkelig for at det kan være så langt eller kort jeg føler for, uten at noen skal komme å si at jeg må skrive lenger / kortere, og at ingen gidder å lese noe slikt.

Spillelister

Wimp
Spotify