Mandag 24. oktober startet greit her i Vegas. Jeg våknet 08:03 AM av at pappa sang bursdagssang for meg, og så var det telefon fra gamlelandet, hvor jeg ble gratulert av minstesøss og mamma.

Jeg fikk også et par kort, og en gave. Hurra. Laserfjerning av hår, så endelig kan jeg slutte å irritere meg over ryggen min (som sikkert ikke er så hårete som jeg skal ha det til, men jeg føler meg alltid som en gorilla på grunn av den).

Vi vandret over gaten til et annet hotell for frokost, og jeg hadde buttermilk pancakes med melis, banan, jordbær, blåbær, smør, og lønnesirup. Dårlig idé. De lå som en klump i maven resten av dagen, og jeg åt ikke engang opp alt (det var fysisk umulig for min del).

Så var det bare en snartur innom hotellrommet, hente noen småsaker, vandre ned til valet-en, og hente ut Mustang-en. Pappa tok rattet, for ikke faen om jeg tør å utsette meg selv for trafikken her. Jeg blir småskremt bare av å sitte på.

Vi kom oss etter hvert ut av sentrum, og begynte å lete etter en bensinstasjon, for som en ekte amerikaner, sluker også denne hesten bensin. Vi fant til slutt en Shell, og en hyggelig gutt ved navn Charlie gav oss full tank, slik at vi kunne fortsette eventyret vårt.

Og for et eventyr det ble … Mens vi kjørte nordover mot Reno, og gjennom Clark Country, åpna himmelen seg, og vi fikk et helsikkes regnvær over oss. Det pøste ned, og jeg lurte på hvordan det kom til å være mens vi var i Death Valley. Heldigvis var det ikke noe særlig grunn til å uroe seg, for da vi kom dit, skinte solen og det var særdeles tørt og varmt.

Vårt første stopp var Zabriskie Point, og på dette tidspunktet hadde også jeg kjørt (for gjennom Clark County var det ikke særlig med trafikk). Og for et sted å stoppe. Mitt første møte med punktet var soundtracket til filmen ved samme navn, som blant andre Pink Floyd deltok på. Å komme dit, og faktisk se selve stedet, var noe helt annet. Bare kjøreturen dit fra starten av nasjonalparken var “Wow …”, og da vi kom dit, parkerte bilen, og gikk opp til utkikkspunktet … Jeg har egentlig ikke ord, det er vanskelig å beskrive hvor vakkert det var, og hvor interessant. Jeg er sikker på at om jeg hadde vært geolog, hadde jeg fått orgasme på orgasme bare av å se stedet. Dette var absolutt pornografi, og det var herlig.

Etter Zabriskie, kjørte vi videre mot Furnace Creek, det varmeste stedet på jord (i 1913 ble det satt varmerekord på 56,7 grader der). Først kom vi til inn-et, og etterpå kjørte vi videre til ranch og visitor centre. På sistnevnte sted, kjøpte jeg meg en fin t-skjorte, og pappa seg en caps, og vi så en eller annen rocker. Så litt ut som en junkie, og litt ut som en brite, men var definitivt en rocker fra 70-tallet, så tynn og hengslete som han var, for ikke å snakke om så sliten han så ut, der han vandra rundt i singlett og sort skinnbukse.

Vi spiste en god lunch på ranchen, og maten kom overraskende raskt. Aldri før har jeg fått mat så kort tid etter bestilling. Vi fortalte om overraskelsen til kelneren vår, og han kunne fortelle at det var en tidligere mesterkokk fra Florida som nå var kokk der (foreldrene hans holdt på med hester på ranchen), og han bidro virkelig med profesjonalitet i matveien. Sub-ene vi åt var kjempegode, med fin balanase mellom kjøtt og grønnsaker, og pommes fritene var rett og slett perfekte. Sprø utenpå, passe myke inni, og med veldig mye smak. Vi snakka om Norge og at han ønska å dra dit for å besøke slekt. Hyggelig kar.

Etter mat, var det på tide å dra til Badwater Basin, et av de laveste stedene på den vestre halvkule (det laveste frem til oppdagelsen av Laguna del Carbón i Argentina). Det var rett og slett imponerende å være 85 meter under havnivået. Vandre rundt på en tidligere innsjøbunn, nå mil på mil med saltflater. Vel, det er en hinne av salt, og under er det gjørme. Rett bortenfor ligger Devil’s Golf Course, hvor salt og grus kan strekke seg 2700 meter ned. Det var en spesiell opplevelse, og jeg angra fort på at jeg lot vannflaska bli igjen i bilen. Det var over 30 grader, og det hjalp ikke at det blåste liten kuling, for kulingen var ganske varm, den også, og gjorde bare at vi ble enda hetere. På den positive siden var jeg ikke pissetrengt i det hele tatt på turen gjennom dalen.

Etter dette, var det bare å kjøre tilbake til Nevada og Las Vegas igjen, og vi kom frem 2 timer-ish før vi skulle ut å spise, så da ble det avslapping på hotellet, og en sårt trengt dusj, før vi gikk på The Palm for en bedre middag. Vi hadde hver vår 400 grams filet mignon, pappa med brekkbønner og hash browns, jeg med hvitløksstekt asparges og fløtegratinerte poteter med tre oster. Veldig godt. Alt var veldig godt, og det var synd og skam at jeg ikke klarte å spise opp alt. For å svelge ned alt, hadde vi vann, en god Valpolicella, og hver vår drink (pappa en GT, jeg en variant med basilikum). Etterpå var det dessert, pappa gikk for ostekake, jeg for crème brûlée. Pappa med irsk kaffe, og jeg med en Hemingway daquiri.

Etterpå vandra vi rundt i The Forum Shop (stort og lukseriøst kjøpesenter tilknyttet hotellet), hvor jeg kjøpte meg en ny tank (stål og pyrex med 6 ml kapasitet, så dere vet den er en tung jævel), og så gikk vi på kunstgalleri og sank maten. Og det galleriet, man oh man. Jeg storkoste meg, og fant det sørgelig at jeg verken har økonomi eller veggplass til noen av de bildene vi så. Så mye talent, så mye jeg kunne ha tenkt meg. Det var originaler av Picasso, mye forskjellig av Dali og Miró, men for meg var det oppdagelsen av fire andre (til da for meg ukjente) kunstnere, som var det store. Liudmila Kondakova, Philippe Bertho, Robert Deyber, og Mark Kostabi. Når jeg en gang blir rik, eller i alle fall får bedre økonomi, skal jeg kjøpe bilder av alle disse for å henge på veggene mine (gitt at jeg har veggplass, da).

Så gikk vi på byen, i jakten på øl. Vi vandra opp og ned og rundt omkring, før vi til slutt endte på The Tilted Kilt, et sted hvor de reklamerte med kvinnelige bartendere i kilt. Det var bare ei dame i kilt, og hu var ikke helt min type, men ølet var godt, og prisene var ok (48 kr for en halvliter er helt okay når man kommer fra Norge). Men det beste med stedet var at det var lite folk og lite bråk, og ikke noe musikk, slik at det gikk an å føre en normal samtale, og det var alt jeg trengte. Men jeg føler plutselig en trang til å kjøpe samlebokser med Bob Hope og Red Skelton fra TimeLife.

Alt i alt, en framifrå bursdag, som jeg vil huske lenge.

Den 25. gikk med til å slappe av på hotellet, fra frokost til middag. Og etter slike dager, var det veldig greit å ha en dag hvor man ikke skulle noe.

Samlepost for film og bilder
Bilder