Jeg er ikke en kinogjenger. Jeg elsker film, men jeg vil helst se filmen på mine egne premisser, og ikke i en sal omgitt av andre mennesker. Det er ikke det at jeg er usosial, jeg bare misliker mennesker.

Vel, det er satt litt på spissen. Jeg misliker publikum. Det være seg i en kinosal, på et spel, teater, konsert, eller hva det skal være.

Men det er ikke bare Homo sapiens sapiens i seg selv som gjør at jeg ikke trives på kino. Det er også det de fleste gjør, gjerne helt uten å vite at de gjør det. Som å slurpe i seg drikke fra et beger med isbiter og det noen fant på å kalle brus, men som egentlig bare er en forferdelig utvannet sirup uten særlig kullsyre eller brusing i det hele tatt. Eller å knaske i vei på baconcrisp eller popcorn. Eller åpne bonboner, karameller, og andre ting som er individuelt pakket inn. Slikt bråker utrolig mye.

Så har vi de som på død og liv skal stille spørsmål, enten til seg selv, de de er der med, eller generelt til salen. Det være seg om filmen, eller noe helt urelatert. De som prøver sitt beste på å overdøve filmen med en eller annen samtale om sladder, kjønnssykdommer, eller overhormonelle kjærestepar som sitter og kliner og tafser på hverandre hele filmen gjennom er også ganske irriterende.

For ikke å glemme de folka som enten har med seg et kamera inn i et håp om å få en dårlig cam-versjon av filmen å se hjemme / spre på torrent-sider, eller de som sitter med mobilen påskrudd og spiller spill, chatter, tekster, prater, og hva søren. Man kan bli morder av mindre. Dessverre tror jeg at det bare er i fiksjonens verden at forklaringen «Vedkommende pratet i telefonen på kino, ærede dommer» er nok til å bli frikjent.

Men selv om jeg fjerner alle mennesker fra kinosalen, vil jeg slite med å få med meg filmen om jeg ser den på kino. Jeg er den type menneske som er nødt til å holde på med noe annet for å få med meg handlingen. Det er relatert til det at jeg må høre på musikk når jeg leser bøker, for å slappe av og konsentrere meg.

Husker jeg alltid jobbet bedre på skolen så lenge jeg fikk høre på musikk, men det var det ikke mange lærere som forsto. Hjalp vel ikke at de fleste på min alder hadde en merkelig forkjærlighet for Koss PortaPro på den tiden, heller, som lakk lyd som en sil.

Av den grunn synes jeg det er best å se film hjemme. Jeg trenger ikke engang en projektor. Jeg har to 22”-PC-skjermer, og det er virkelig alt jeg trenger. Da har jeg filmen på én skjerm, og et spill eller en nettleser på den andre, og slik kan jeg sitte en hel dag og kose meg med filmer. Skjønt, jeg tror ikke jeg sparer noe særlig med penger på å spore opp aparte DVD-er fra Øst-Europa med dårlig, hjemmelaget teksting på engelsk, akkurat.