Om noen timer er jeg hjemme i Stavanger. Har gledet meg hele sommeren, og planlagt flere turer tilbake siden jeg forlot byen etter 22. juli i fjor. Jeg husker det godt enda. Kvelden før hadde vi vært på Gladmaten og spist og drukket godt. Dagen etter var vi der igjen.

På vei hjem, ringte min far og fortalte meg at det hadde vært en eksplosjon i Oslo. Da jeg kom hjem igjen, slo jeg på TV-en. Der var det direktesending fra Oslo, jeg logget på Facebook og diverse nettforum, og så stor aktivitet rundt temaet. Var det terror fra Midt-Østen?

Da jeg så leste på Facebook at ungdom ble beskutt på AUF-leiren på Utøya, brakte helvetet løst og jeg ble klar på et nanosekund. På et av forumene jeg hang på, var etterforskningen allerede i gang, og noen amerikanere hadde fått fatt i bilder og navn

. Vi søkte i vei, fant etter en times tid manifestet på en finsk side og leste i det før vi sendte det til både Kripos, NRK og TV2, samt diverse nyhetskanaler verden rundt.

Vi var i gang, vi hadde funnet noe. Vi hadde navn og bilder, før mediene gikk ut med det. Ryktene gikk i ett på sosiale medier og resten av nettet, og ettersom dødstallene, telefonsamtalene og intervjuene kom, ble alt bare verre og verre
. De neste døgnene sov jeg omtrent 4 timer til sammen. Resten av tiden ble tilbrakt foran TV-en med netbooken på fanget. På jakt etter mer informasjon, og på grensen til et dypt, sort hull. Et hull jeg har vært i flere ganger, og alltid sverger at dit skal jeg aldri tilbake. «Hvordan er det mulig for en mann å gjøre slikt?» tenkte jeg. Jeg tror ikke jeg spiste så mye. Husker ikke annet enn at det var mange oppdateringer over alt, og jeg kanalsurfet mellom alle nyhetskanalene. For en gangs skyld, takk for kabel-TV!

Det roet seg etter hvert, og jeg kunne reise hjem uten særlig trøbbel på flyplassene. Jeg har planlagt å reise tilbake til byen jeg er så glad i siden jeg kom tilbake. Byen med parker, grønne trær, Mosvannet, lille og store Stokkavann og Breiavatnet, frukt- og fisketorg, og jordbær som absolutt kan måle seg med Lensvik-bæra. Det ble det aldri noe av. Det blir det sjelden, men nå … Nå skal jeg endelig hjem, tilbake til huset med alle bøkene «mine». Flere tusen av dem. Og for ikke å snakke om alle minnene. Og farmor. Vi kan ikke glemme henne. Og så er det bare å håpe at det er bedre vær der, enn det er her på Orkanger. Om ikke annet blir det sannsynligvis varmere, og så lenge det er over 15 grader, er jeg fornøyd. Det finnes jo som kjent ikke dårlig vær, bare dårlige klær, og i mine øyne er kortbukse og t-skjorte utmerkede klær når det regner.