SÅ VAR MAN tilbake foran et tastatur og en skjerm. Greit nok, jeg tilbringer stort sett dagene foran tastatur og skjerm ellers også, men plutselig var man tilbake i avisen, foran tastatur og skjerm, og da er det noe helt annet. Skjønt, så stor forandring å komme innom og skrive litt igjen, var det jo ikke

.

DEN ENESTE forandringen, var at jeg manglet en musematte – forståelig nok, siden jeg tok med meg den jeg hadde her hjem. Det var jo min egen, jeg hadde kjøpt den for den nette sum av femogtyve kroner en eller annen gang, og den var ganske slitt og tidvis grusom å bruke. Så fikk jeg da heller finne meg en annen slitt og tidvis grusom musematte her på huset. Men ellers var alt som før.

SAMME BAKGRUNNSBILDE (en blyanttegning av James Hetfield, som ser ut som et sort/hvitt-fotografi, tegnet av den eminente Ida Kristin Larsen Eriksen, fra Verdalsøra). De samme sidene oppe i nettleseren som sist jeg brukte denne maskina. Stolen var innstilt litt annerledes, men det er ikke annet å forvente – når man en gang i tiden fikk en av de mest komfortable stolene på huset (sånn bortsett fra massasjestolen i studioet hvor Jabb-Sjur ble innspilt, men den er ikke akkurat av den typen man plasserer i et åpent kontorlandskap).

SAMTIDIG føler jeg ikke at alt er som det skal være. Skrivekløen er ikke helt der enda, trangen til bare å føre fingrene over tastaturet, så tastene spruter veggimellom, er ikke helt tilbake. Bare nesten. Klart, det hadde vært greit med mer struktur i hverdagen, og et sted å gå til. Men enn så lenge går det helt greit å være husmor om dagen / kattepasser om natten (hovedsakelig å sørge for at pelsballen kommer seg inn om det er for mye bråk ute / kommer seg ut for å gjøre sitt fornødne), og en slubbert og en slamp ellers, sittende foran de ovennevnte skjermer og tastatur, eller i godstolen med en god bok.

OG DET ER JO NOE, jeg har fått lest mye mer enn på lenge. Og klart å gå lei av dataspill. Det hadde aldri skjedd om jeg hadde vært i jobb, men man kan jo ikke daffe rundt arbeidsledig for evig og alltid heller. Så vi får se hva som skjer – og hvordan det går. Livet er uansett til for å nytes.