Michael Krohn, Livio Aiello, og resten av Raga Rockers avslutta årets Oktoberrock på lørdag.

Årets Oktoberrock inneholdt artister som Peer Gynt, Dance With a Stranger, Black Ingvars, Divin’ Ducks, Suzi Quatro, og selvfølgelig … Raga Rockers.

For undertegnede var sistnevnte det klart store trekkplasteret som gjorde at jeg på et tidlig stadium kjøpte billett. Ikke for det, Black Ingvars er jeg jo så å si oppvokst med, takket være Napster-åra, og alt som kom etter. Coveret av «Hon är sexton år i dag» blir fortsatt spilt på hver eneste sekstenårsdag og hvert eneste jubileum i huset vårt.

Men takket være min sedvanlige prokrastinering og angst, kom jeg meg ikke i vei i tide til å se de svenske hardrockerne. Jeg dukket opp litt før hardrockbandet Divin’ Ducks gikk på scena. Ikke noe vondt om dem, men det ble litt for generisk, og litt for mange «skumle», svette mannfolk i skinnjakker med navnene til forskjellige motorsykkelgjenger rundt meg (shoutout til Mamas boys – tar dere fortsatt ei ørtæv i betaling for å komme inn på klubbhuset?), så jeg trakk ut for å roe ned. Angst og folkemasser er alltid en schläger.

Denne førte meg videre ut av området og på et tidspunkt befant jeg meg på butikken for å kjøpe vann og sjokolade i håp om få bukt med en begynnende hodepine. Jeg kom tilbake en gang uti Suzi Quatro, og det irriterer meg fortsatt at jeg ikke aner om hu noensinne spilte den eneste sangen jeg har et forhold til, men bortsett fra det, så trakk rockedronninga store folkemasser og hun hadde dem i sin hule hand.

Da Suzi ba oss om å løfte høyre hand, løftet vi høyre hand. Da vi ble bedt om løfte venstre hand, også, så gjorde vi det. Og da hun til slutt ba oss om å klappe dem sammen, taktfast, ja, så kunne vi ikke gjøre annet enn å adlyde. Suzi spilte lenge, og det virket nesten som om det var henne folk hadde saumfart fra fjern og nær for å se, for det var tykt av folk foran den scenen der. Og om man liker musikken eller ikke, så kan man virkelig si at hun vet hva hun gjør, og at hun er god. For det skal ingen komme å betvile at hun er.

Jeg stortrivdes blant bassoloer, trommesoloer, gitarsoloer, og hva enn, og da saksofonisten dukka opp mot slutten, var det nesten slik at jeg pløyde meg frem for bedre å se og høre. Saksofon gjør alt bedre. Alltid.

Men også hun måtte til slutt gå av, og så var det bare å forberede seg på en av rockens fire store (som døpt av mediene, i alle fall). Raga Rockers.

De har et langt repertoar. Tolv album mellom 1983 og 2013. Og fortsatt er de aktive og turnerer. Konserten skulle egentlig begynne midnatt, men tre minutter på, klarte ikke Krona og kompani å holde seg lenger og slo de første akkordene. En kommentar fra scena om at bare den harde kjerne var samlet enda, fikk fart på liket til resten av oss, som valfartet fremover.

Og så var det gjort. Der og da forsvant angsten som dugg for solen. Da var det ikke lenger jeg mot meg, men jeg med meg, og sammen digget vi den monotone, tunge rocken som ble servert oss fra scenen.

Raga gikk også over spilletiden (24:00 til 01:00), og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd. Jeg sang med fra første strofe, og da konserten ebbet ut med «Noen å hate» og «Slakt», hadde jeg verken stemme eller hørsel igjen, og kunne vandre glad, fornøyd, og veldig gira ut til bilen og kjøre hjem igjen.

Så mye liv, så mye glede, og så mange som bare eksisterte i det øyeblikket. Kroppen beveget seg på måter jeg ikke har merket siden jeg på et utested på Steinkjer for mange år siden danset i timevis til The Prodigy. Det var headbanging, rocking, dansing, digging, ja, til og med noen forsøk på pogo da de satte i gang med Kjøtt-klassikeren «Jeg vil bli som Jesus».

Alt i alt er dette noe av det beste jeg har opplevd på Oktoberrock. Det var vanskelig å tro at noe kunne toppe Intrigue og The Wall, men konserten med Raga blåste dem av banen, vel, nesten. Det er veldig vanskelig å sammenligne Raga og The Wall. Men at Raga-konserten troner der oppe med Gåte på Storås sist helg, og Fremmed Rase og DumDum på Parkliv i sommer, er det lite tvil om.

2018 har, tross alt, vært et jysla skambra konsertår.

Sjur Vaage, mandag 11. september 2018